T1.21 Desinfeksjon

Publisert: 14.10.2016

Enkle regler for desinfeksjon

Desinfeksjon benyttes i helsevesenet til to hovedformål:

  1. Teknisk desinfeksjon (desinfeksjon av instrumenter, utstyr, inventar, flater o.l.)

  2. Desinfeksjon av hud og slimhinner (antisepsis)

Teknisk desinfeksjon er arbeids- og tidkrevende, og kan medføre eksponering for potensielt skadelige kjemikalier, og skal derfor bare utføres når det er behov for det. Desinfeksjon med kjemiske midler er først og fremst aktuelt når varmedesinfeksjon ikke kan benyttes.

Antisepsis benyttes før injeksjoner og punksjoner, før kirurgiske inngrep, noen ganger til desinfeksjon av slimhinner og som preoperativ håndhygiene for kirurgisk personell. Hånddesinfeksjon med alkoholholdige og andre hånddesinfeksjonsmidler er også den anbefalte metoden for ordinær håndhygiene i helsevesenet.

Definisjoner

  1. Dekontaminering. Behandling med rengjøring, desinfeksjon og ev. sterilisering for å gjøre medisinsk utstyr fritt for forurensning og trygt å bruke.

  2. Sterilisering: Sterilisering betyr fullstendig inaktivering av alle former for mikroorganismer, inkludert bakteriesporer. En gjenstand betraktes som steril når sannsynligheten for at en enkelt levende mikroorganisme er til stede er lik eller mindre enn 10-6. Dette er kravene til sterilitet i den europeiske farmakopeen. Sterilisering kan gjøres med fysiske eller kjemiske metoder: Fuktig varme under trykk (autoklavering), tørr varme, gammastråling, elektronstråling, etylenoksydgass, formaldehydgass, hydrogenperoksydgass, ozon.

  3. Desinfeksjon: Desinfeksjon er en prosess som eliminerer de fleste mikroorganismer ved hjelp av varme eller direkte applikasjon av kjemikalier. Den viktigste forskjellen mellom desinfeksjon og sterilisering er at man ved desinfeksjon ofte ikke inaktiverer bakteriesporer.

    Desinfeksjon kan gjennomføres med fuktig eller tørr varme, kjemiske midler i væskeform eller gassform eller stråling (UVC).

  4. Rengjøring fjerner skitt, organisk og uorganisk materiale og innebærer ikke direkte drap av mikroorganismer, men vil som regel redusere forurensningen ved at mikrober fjernes mekanisk. Dette skjer ved manuell eller maskinell rengjøring med vann og rengjøringsmiddel.

Renhetskrav til medisinsk utstyr

Behovet for rengjøring, desinfeksjon og sterilisering av medisinsk utstyr vil være avhengig av bruksområdet for den aktuelle gjenstanden. Det er vanlig å klassifisere medisinsk utstyr og instrumenter i tre kategorier etter utstyrets bruksområde og tilhørende infeksjonsrisiko (Spauldings klassifisering):

  1. Kritisk utstyr skal være sterilt. Det gjelder utstyr som kommer i direkte kontakt med blodbanen eller vev som normalt er sterilt, eller som gjennomstrømmes av væsker eller gass som tilføres sterile områder. Dette gjelder f.eks. injeksjonssprøyter, kirurgiske instrumenter, implantater, intravaskulære katetre, infusjonsslanger og dialyseutstyr.

  2. Semikritisk utstyr skal være sterilt eller sikkert desinfisert. Det er utstyr som kommer i direkte kontakt med slimhinnene i luftveiene, mage-tarm-kanalen eller urinveiene, men uten å penetrere disse, f.eks. trakealtuber, laryngoskop, bronkoskop, cystoskop og gastrointestinale fleksible endoskop. Dette utstyret bør fortrinnsvis være sterilisert, men hvis det benyttes desinfisert utstyr, må det dokumenteres at dekontamineringsprosessen (rengjøring og desinfeksjon) er tilstrekkelig effektiv både på vegetative bakterier, mykobakterier, sopp og virus.

  3. Ikke-kritisk utstyr skal være desinfisert eller rengjort. Det gjelder utstyr som bare kommer i kontakt med hel hud, f.eks. blodtrykksapparat, stetoskop, reflekshammer og lignende, eller som ikke kommer i direkte kontakt med pasienter.

Basale rutiner vs. ekstraordinære tiltak

Hovedprinsippet ved all dekontaminering i helsevesenet er at man benytter såkalte basale smittevernrutiner. Det vi si at antiseptiske rutiner og rengjøring, desinfeksjon og sterilisering av utstyr utføres med en basal standard som ikke forutsetter kjennskap til om en pasient har en spesiell smittsom tilstand eller ikke. Det er pasientens kliniske tilstand og symptomer (hoste, oppkast, diaré, sår med sekresjon etc.), og utstyrets anvendelsesområde som først og fremst er avgjørende for hvilke tiltak som benyttes. For kritisk og semikritisk utstyr skal de basale rutinene være så sikre at det ikke er nødvendig med ekstra dekontaminering selv ved ”kjent smitte”. Unntaket er prionsykdom (Creutzfeld-Jacob sykdom), der kritisk og semikritisk utstyr må håndteres spesielt, og i noen tilfeller ikke kan gjenbrukes.

Når det derimot gjelder ikke-kritisk utstyr, inventar og flater, vil man i noen tilfeller foreta mer omfattende dekontaminering ved kjent smitte. Ekstraordinær dekontaminering vil da være basert på en vurdering av risiko for smittespredning og infeksjonens alvorlighetsgrad (f. eks. tuberkulose, vannkopper, resistente bakterier o.a.).

Utførelse

Hovedregelen er at desinfeksjon bør utføres med våt/fuktig varme fremfor med kjemiske desinfeksjonsmidler når det er mulig. Dessuten bør alt utstyr rengjøres før det desinfiseres for å oppnå et best mulig resultat. Likeledes bør utstyr som skal steriliseres, både rengjøres og desinfiseres før steriliseringen. Maskinelle rengjørings- og desinfeksjonsprosesser (i spyle- eller vaskedekontaminator) bør benyttes fremfor manuelle metoder. Det gir en sikrere og bedre dokumenterbar prosess og reduserer risikoen for smitte av personell. Dersom det er nødvendig å bruke manuelle metoder, må det gjøres en risikovurdering med tanke på om desinfeksjon må utføres før rengjøring for å unngå smitteeksponering av personellet som utfører rengjøringen.

En del kjemiske desinfeksjonsmidler kan påvirkes av kontakt med organisk materiale, såper og andre kjemiske forbindelse, lys o.a. De har derfor bestemte krav til oppbevaring og holdbarhet som varierer fra middel til middel. Effekten av kjemiske desinfeksjonsmidler er dessuten konsentrasjonsavhengig, og korrekt blandingsforhold er derfor avgjørende for å få den tilsiktede effekten. Kjemiske desinfeksjonsmidler kan også være toksiske og allergifremkallende, så bruk av personlig verneutstyr er som regel nødvendig. Personell som skal utføre desinfeksjon, må derfor få adekvat opplæring.

Underkapitler