T1.2.11 Lungeabscess

Revidert: 26.09.2023

Eirill Medin Schalit

Generelt

Lungeabsess er en lokalisert betennelsesprosess i lungevevet med henfall og/eller kavitering, som kan være idiopatisk eller forekomme sekundært til underliggende lungesykdom, ofte hos immunsvekkede personer. Valg av antibiotisk behandling avhenger av årsakssammenhengen, men behandlingen er langvarig. Prognosen er god.

Etiologi

Lungeabsess kan forårsakes av ulike bakterier, og kan være polymikrobiell, avhengig av årsak til infeksjonen:

Aspirasjon. Ved redusert bevissthet og nevrologiske tilstander som gir svekket svelgfunksjon. Bakterieflora fra munnhule/svelg og anaerobe bakterier.
Komplikasjon til bakteriell lungebetennelse. Utvikling til nekrotiserende pneumoni og absessdannelse. Typisk forverring etter avsluttet antibiotikabehandling mot pneumoni. Luftveisbakterier.
Obstruksjon av bronkialgren, f.eks. arrvev, tumor, fremmedlegeme. Gir redusert ventilasjon og sekretstagnasjon. Luftveisbakterier og anaerobe bakterier.
Penetrerende thoraxtraume. Typisk polymikrobiell, inkludert hudbakterier.
Mer sjeldent ses hematogen spredning fra annet infeksjonsfokus/bakteriemi eller lungeabsess sekundært til lungeinfarkt.

Alkoholoverforbruk øker risiko. Differensialdiagnoser er andre lungeinfeksjoner som gir henfall/kavitering, deriblant tuberkulose og soppinfeksjoner, lungekreft samt vaskulitter, spesielt granulomatøs polyangitt (tidligere Wegeners granulomatose).

Symptomer

Symptomer kan oppstå akutt, andre ganger kan symptomene være mer lavgradige og oppstå over dager til flere uker. Vanligst er infeksjonssymptomer med feber/subfebrilitet, økt CRP (ikke alltid leukocytose) og varierende grad av luftveissymtomer. Purulent ekspektorat dersom abscessen bryter gjennom til en større bronkus. Ekspektoratet kan være illeluktende. Pleurittsymptomer, evt. pleuraempyem, dersom absessen ligger pleuranært. Ved symptomfattighet kan redusert allmenntilstand og vekttap være de eneste symptomene.

Diagnostikk

Typisk ses lungeabsess på rtg thorax som en lokalisert lungefortetning, evt. med luft/væskespeil. CT thorax vil avdekke en konsolidert fortetning som kan ha heterogent innhold, områder med henfall evt. sentral kavitet som inneholder væske eller luft/væskespeil. Bronkosentrisk lokalisasjon styrker mistanken. CT thorax vil dermed hjelpe med å skille lungeabsess fra pneumoni og pleuraempyem.

Mikrobiologiske prøver inkluderer blodkultur og ekspektorat når dette er tilgjengelig, og tas fortrinnsvis før oppstart antibiotisk behandling. Ved manglende klinisk respons kan bronkoskopi være aktuelt for mikrobiologisk prøvetagning. Bronkoskopi skal alltid utføres ved mistanke om bronkial obstruksjon (neoplasme/fremmedlegeme/stenose). Lungeabsess bør ikke punkteres perkutant. For differensialdiagnostikk kan utvidede blodprøver inkl. SR, autoantistoffer og IGRA være aktuelt.

Behandling

Behandling bør initieres på sykehus. Oppstart med intravenøs antibiotika, med overgang til peroral behandling fra noen dager til 1-2 uker. Deretter kan behandling foregå utenfor sykehus, med forløpskontroll og/eller kontroll etter endt behandling. Ukomplisert lungeabsess bør antibiotikabehandles i 4 uker. Lungeabsess skal ikke dreneres (i motsetning til pleuraempyem).

Valg av empirisk antibiotikabehandling avhenger av alvorlighetsgrad, og bør følge nasjonale retningslinjer. Dersom lungeabsess oppstår som komplikasjon til luftveisinfeksjon, og symptomene er fredelige, vil penicillin i monoterapi ofte være tilstrekkelig, alternativt klindamycin ved penicillin straksallergi. Ved mistenkt luftveisobstruksjon eller aspirasjon, ved kompliserte infeksjoner hos immunsvekkede eller ved penetrerende thoraxtraume bør en velge antibiotika med bredere dekning, da er 3. generasjons cefalosporiner (cefotaxim, ceftriaxon, ceftazidim) + metronidazol eller piperacillin/tazobactam aktuelle midler. I noen tilfeller kan antibiotikabehandlingen smalnes inn etter mikrobiologisk dyrkning av ekspektorat eller bronkialskyllevæske, f.eks ved lungeabsess grunnet Staphylokokkus aureus er kloxacillin førstevalg.

Støttende behandling inkluderer lungefysioterapi med sekretmobilisering/leiedrenasje dersom store mengder ekspektorat, mobilisering samt sikre tilstrekkelig ernæring.

Ved klinisk respons overgang til peroral antibiotikabehandling, alternativer inkluderer penicillin, amoxicillin, klindamycin, metronidazol, trimetoprim/sulfa og ciprofloxacin.

Radiologisk kontroll etter 1-2 uker vil vise delvis tilbakegang dersom antibiotisk behandling har vært effektiv. Full tilbakegang kan forventes først uker etter avsluttet behandling. Ved uteblivende bedring bør andre årsaker mistenkes og videre diagnostikk vurderes. I terapiresistente tilfeller kan kirurgisk reseksjon vurderes.