T1.8 Seksuelt overførbare infeksjoner (Soi)

Publisert: 14.10.2016

Generelt

Soi forårsakes av bakterier, virus og protozoer som alt overveiende smitter ved samleie eller annen seksuell kontakt. For noen soi er imidlertid horisontal og vertikal kontaktsmitte mulige smitteveier. Soi kan forløpe med få eller ingen symptomer og likevel være til dels svært smittsomme. Tidlig diagnose, effektiv behandling og smitteoppsporing står sentralt i det smitteforebyggende arbeidet.

Regelverk

Genital klamydia, gonoré, syfilis, virushepatitter (A,B,C) og hiv-infeksjon defineres som allmennfarlige, smittsomme sykdomer og omfattes av «Lov om vern mot smittsomme sykdommer». Smittevernloven pålegger leger å undersøke personer med mistanke om slik infeksjon, gi personlig smittevernveiledning, utføre smitteoppsporing og melde til MSIS med nominativ melding om AIDS og hepatitt B, og anonymiserte enkeltmeldinger om tilfeller av hiv, syfilis og gonoré. Genital klamydiainfeksjon meldes summarisk fra de mikrobiologiske laboratoriene.

Pasienten plikter å oppsøke lege ved mistanke om infeksjon, ta imot smittevernveiledning og bidra til å samarbeide om smitteoppsporing, slik at kontakter og smittekilder blir undersøkt og behandlet. Undersøkelse, behandling og kontroll av allmennfarlige, smittsomme sykdommer skal være uten utgifter for pasienten, og folketrygden dekker også utgifter til legemiddelbehandling etter § 4.

Symptomer

Felles for soi er at de ofte kan være asymptomatiske (mens pasienten er smittebærer). De vanligste symptomer hos menn er dysuri og ev. utflod, som tegn på uretritt. Hos kvinner ses dysuri og vaginal utflod. Symptomene er ofte diffuse og forbigående, og en grundig seksualanamnese er viktig.

Komplikasjoner

Flere av sykdommene kan gi alvorlige komplikasjoner ikke bare hos pasient og partner, men også hos foster eller det nyfødte barn. Gravide bør derfor kontrolleres nøye med henblikk på forskjellige infeksiøse agens.

Behandling

Sikker diagnostikk er en betingelse for så vel effektiv behandling som for det påfølgende viktige smitteoppsporingsarbeidet. Epidemiologisk behandling (uavhengig av prøvesvar) av sikre smittekontakter anbefales. Fast partner skal alltid behandles, også ved klamydiainfeksjoner, selv om klamydiatesten er negativ. Oppfølging og kontroll etter behandling er viktig, spesielt hvis compliance mistenkes å være lav, og det er fare for resmitte. Det må alltid tas kontrollprøve etter behandling for gonoré- og mykoplasmainfeksjoner pga. økende resistensproblematikk.

Underkapitler