T1.6.2 Bakterielle, inflammatoriske enteritter

Publisert: 14.10.2016

Generelt

Kjennetegnes ved at diaréene til dels er slimete og blodige, med tenesmer («dysenteri»). Ved alvorlige tilfeller med feber og kliniske tegn på væske‑ eller elektrolyttforstyrrelser, bør pasienten innlegges i sykehus for intravenøs væskebehandling og behandling med antibakterielle midler. Tilførsel av motilitetshemmende middel (loperamid) er kontraindisert.

Behandling

Utstrakt bruk av antibakterielle midler har på verdensbasis resultert i en utbredt resistens hos diaréfremkallende bakterier. Antimikrobielle midler er forbeholdt alvorlig tarminfeksjon med Shigella‑, Campylobacter‑ eller salmonellabakterier, særlig ved feber og septisk preg. Primært, empirisk antibiotikavalg avhenger av antatt etiologi og smittested. Endelig avklaring av resistensforhold kan oppnås ved bakteriologisk undersøkelse av avføring og/eller blodkultur. Når behandling må påbegynnes før man har dyrkningssvar, velges ofte ciprofloksacin dersom den kliniske mistanken om salmonellose eller shigellose er sterk. Ved mistanke om campylobacteriose velges erytromycin eller azitromycin. Midlene gis som regel peroralt, men i initialfasen kan det være nødvendig med parenteral tilførsel.

Legemiddelomtaler og preparater

L1 Azitromycin

L1 Ciprofloksacin

L1 Erytromycin

L1 Fluorokinoloner

L1 Makrolider

Underkapitler