T5.1.1.1 Generalisert angstlidelse

Publisert: 20.01.2021

Kort oppsummering

Diagnostikk: Frittflytende angst nesten daglig i flere uker/måneder. Engstelse, motorisk spenning, autonom overaktivitet. Personen må ikke oppfylle kriteriene for depressiv episode, fobisk angstlidelse, panikklidelse eller obsessiv-kompulsiv lidelse. Somatisk undersøkelse. Misbruksanamnese.
Legemiddelbehandling: SSRI eller SNRI bør som regel være førstevalg, særlig er escitalopram, venlafaksin og duloksetin godt dokumentert. Pregabalin er et godt dokumentert alternativ. Bivirkningsprofil er sentralt ved valg av legemiddel. Ved søvnvansker kan sederende antidepressiva som mianserin eller mirtazapin i små doser vurderes.

Symptomer

Angst som er generalisert og vedvarende, ikke begrenset til noen bestemte situasjoner eller omstendigheter, dvs. at den er frittflytende. Personen bekymrer seg typisk for de fleste situasjoner og gjøremål i hverdagen. De sentrale symptomene veksler, men omfatter klager over vedvarende nervøsitet, skjelving, muskelspenninger, svetting, ørhet, hjertebank, svimmelhet og ubehag i epigastriet. Det uttrykkes ofte frykt for at pasienten selv eller en slektning snart vil bli syk eller utsatt for en ulykke.

Diagnostikk

Individet må ha primære symptomer på angst nesten hver dag i minst flere uker i strekk, og vanligvis i flere måneder. I det amerikanske diagnosesystemet kreves en varighet på minimum 6 måneder. Symptomene bør vanligvis ha innslag av:

Vedvarende engstelse (bekymring om fremtidige ulykker, irritabilitet, konsentrasjonsvansker osv.)
Motorisk spenning (rastløs nervøsitet, spenningshodepine, skjelving, manglende evne til å slappe av)
Autonom overaktivitet (ørhet, svette, rask puls eller hurtig respirasjon, epigastrisk ubehag, svimmelhet, tørr munn osv.)

Kortvarig forekomst (noen dager i strekk) av andre symptomer, særlig depresjon, ekskluderer ikke generalisert angstlidelse som hoveddiagnose, men personen må ikke oppfylle alle kriteriene for depressiv episode, fobisk angstlidelse, panikklidelse eller obsessiv-kompulsiv lidelse.
OBS! Studier indikerer en betydelig underdiagnostikk og -behandling av generalisert angstlidelse.

Behandling

Ikke-medikamentell. En pedagogisk innføring i kroppens angstreaksjoner vil oftest være viktig. Kognitiv atferdsterapi, fysisk trening og i noen grad progressiv avspenning har best dokumentert effekt av ikke-farmakologiske metoder.
Medikamentell. SSRI, særlig escitalopram har godt dokumentert effekt. SNRI, for eksempel venlafaksin og duloksetin har dokumentert effekt på linje med escitalopram. Pregabalin har også dokumentert effekt på linje med escitalopram, venlafaksin og duloksetin. Ett av disse legemidlene bør som regel være førstevalg. Sertralin, fluoksetin og buspiron er gode alternativer, men med svakere dokumentasjon enn de fire ovenfor nevnte. Bivirkningsprofil hensyntas i valg av medikament. For alle typer kommer effekten ofte sent (etter 2–4 uker), og noen ganger forverres angsten den første tiden. Pasienten bør forberedes på dette. Enkelte pasienter uttrykker i denne tiden behov for rask legemiddelhjelp.
Ved søvnvansker, særlig når det er depressive islett, bør sovemidler unngås, men sederende antidepressiva som mianserin eller mirtazapin i små doser kan forsøkes sammen med søvnrestriksjon og kognitiv insomnibehandling. Bruk av antipsykotika er ikke indisert uten at det samtidig foreligger en psykotisk eller bipolar lidelse.

Effekten av benzodiazepiner inntrer raskt, men ettersom angstsymptomene ofte har et svingende forløp bør benzodiazepiner kun unntaksvis brukes og da sjelden kontinuerlig. Monoterapi frarådes grunnet misbruksfaren. Adrenerge betareseptorantagonister demper hjertebank, skjelving og andre kroppslige angstmanifestasjoner, men virker ikke på den psykiske komponenten.
Hos barn og ungdom er dokumentasjonen generelt mangelfull, men SSRI er best undersøkt og bør velges dersom det foreligger indikasjon for å forsøke medikamentell behandling. Dette er en spesialistoppgave.