T5.1.1.4 Obsessiv‑kompulsiv lidelse

Publisert: 20.01.2021

Tvangslidelse

Kort oppsummering

  • Symptomer: Tvangstanker og/eller -handlinger, høyt angstnivå og ressurskrevende unngåelsesatferd. Først når tvangstrekkene griper alvorlig inn i tilværelsen skal det betegnes som en tvangslidelse.

  • Diagnostikk: Nyttige screeningspørsmål vedr. vasking, kontroll og påtrengende tanker.

Symptomer

Det sentrale symptomet er tvangstanker og/eller tvangshandlinger, høyt angstnivå og ressurskrevende unngåelsesatferd som forstyrrer tilværelsen, ikke sjelden på en invalidiserende måte. Tvangstanker er ofte skremmende og angstprovoserende. Tvangshandlinger er handlinger som utføres unødvendig ofte på en detaljert, skjematisk eller rituell måte, ofte for å nøytralisere en tvangstanke. Forhindres handlingene, kan dette gi sterk angst, og pasienten er ofte maktesløs i forsøkene på å stoppe handlingene eller tankene. Pasientene skammer seg og skjuler ofte sine tvangssymptomer. Mest synlige symptom kan være uttalt vasking av hendene, frykt for smitte/infeksjoner (f.eks. HIV), frykt for somatisk sykdom, håndeksem (etter overdreven vasking), manglende konsentrasjonsevne, behov for stadige forsikringer om at de ikke er blitt smittet, er urene eller har gjort noe feil.

Diagnostikk

Lidelsen er vanlig, og halvparten debuterer i barneårene. Lette kontrollbehov, eller noe overdreven trang til å sjekke, er normaltrekk. Først når tvangstrekkene griper alvorlig inn i tilværelsen skal det betegnes som en tvangslidelse. For å stille en sikker diagnose bør tvangstanker eller -handlinger vært tilstede de fleste dager over en periode på minimum to uker, og ført til bekymring eller hatt innvirkning på fungering. Personen må oppleve tankene eller handlingene som meningsløse/urimelige, de er ubehagelige og klarer ikke å motstå tanken eller handlingen til tross for ønske om dette. Tankene erkjennes som personens egne tanker. Det er høy komorbiditet med affektive lidelser, schizofreni, autisme, panikklidelse, fobier og alkoholavhengighet.

Behandling

Grundig informasjon om lidelsens natur, forløp og behandling er en viktig oppgave både initialt og senere under behandlingen. Hvis tvangshandlinger dominerer, er eksponering og trening på utsettelse førstevalg, men legemidler har også god effekt. Hvis tvangstanker uten ritualer dominerer, angis legemidler å gi best effekt. Oftest foreligger både tvangstanker og tvangshandlinger, og terapivalget avgjøres ofte av pasientenes ønsker og tilgjengelige ressurser. Det er ofte gunstig å kombinere farmakoterapi med atferdsterapi, særlig i alvorlige tilfeller. Dynamisk psykoterapi har ikke vist seg effektiv ved tvangslidelser.

  1. Ikke-medikamentell behandling: Kognitiv atferdsterapi er best dokumentert. Viktige elementer i behandlingen er opplysning om lidelsen, dens forløp og symptomer, gradvis eksponering og trening på å utsette responser, og kognitiv restrukturering hvor pasienten oppmuntres til å identifisere og stille spørsmålstegn ved tvangstanker og tvangshandlinger.

  2. Medikamentell behandling: Det er viktig med en planmessig kartlegging av symptomene for å finne tegn til endring. Bedring skjer ofte langsomt, og det kan ta 10–12 uker før effekt ses. Ved effekt bør behandling vare i minst ett år. Seponering bør skje langsomt, og ved restsymptomer bør langtidsbehandling overveies. Klomipramin og SSRI har best dokumentert effekt. De ulike SSRI ser ut til å ha likeverdig effekt. Grunnet bivirkningsprofil bør SSRI være førstevalg. Ofte er det nødvendig å gi høye doser. SNRI (f.eks. venlafaksin) kan også forsøkes. Noen pasienter med tvangslidelse har samtidig motoriske tics eller fullt utviklet Tourettes syndrom, se T5 Tics og Tourettes syndrom

Legemiddelomtaler og preparater

L5 Klomipramin

L5 Selektive serotoninreopptakshemmere

L5 Trisykliske antidepressiva

L5 Venlafaksin