Kort oppsummering

• Diagnostikk: Anti-HCV. Anti-HCV-positive undersøkes for HCV-RNA (hvis påvisbart > 6 mnd. etter smittetidspunket = kronisk infeksjon). HCV-genotyping er med få unntak ikke nødvendig. 

• Legemiddelbehandling: Med unntak av pasienter i livets sluttfase bør alle pasienter som er HCV-RNA-positive behandles. De fleste behandles hos spesialist, men det er og mulig å behandle i primærhelsetjenesten så sant det skjer i samarbeid med spesialist. 

Generelt

Naturlig forløp

Av de som smittes med hepatitt C vil 60–80 % utvikle kronisk infeksjon. Kronisk hepatitt C er en langsomt progredierende sykdom som kan gi cirrhose hos 20–30 % 2–3 tiår etter smitte. Høyt alkoholforbruk og HCV virker synergistisk, og risikoen for cirrhoseutvikling er meget høy hos de som eksponeres for begge deler. Leversykdom og hepatocellulært karsinom (HCC) pga. HCV sees sjelden før pasienten har fylt 50 år. Pasienter med HCV-cirrhose bør kontrolleres med halvårlig ultralyd av lever med tanke på HCC. Screeningen bør fortsette etter at pasienten er blitt virusfri etter vellykket behandling.

Epidemiologi

Kronisk hepatitt C er den viktigste årsaken til hepatocellulært karsinom og den nest viktigste årsaken, etter alkoholisk leversykdom, til levercirrhose i Europa. Globalt er det anslått at 700 000 mennesker dør hvert år pga. hepatitt C-infeksjon. Ny og effektiv behandling ble tilgjengelig i 2014. Etter dette har prevalens av sykdommen falt dramatisk slik at det nå lever kun ca 2000 personer med kronisk hepatitt C i Norge. De fleste som er smittet i høy-inntektsland er blitt dette gjennom intravenøst rusmiddelbruk, men mange med kronisk hepatitt C er innvandrere, og hos denne gruppen er transfusjon av blodprodukter og urene injeksjoner gitt av helsevesenet i fødelandet de viktigste smittemåtene. Seksuell smitte av hepatitt C forekommer svært sjelden, men av og til blant menn som har sex med menn. Globalt har WHO satt som mål at hepatitt C skal være eliminert innen 2030. 

Diagnostikk

Anti-HCV kan påvises etter få uker hos alle som har vært eksponert for HCV. Alle anti-HCV-positive bør undersøkes for HCV-RNA. Er HCV-RNA påvisbart mer enn seks måneder etter smittetidspunket, har pasienten utviklet kronisk infeksjon. I de aller fleste tilfeller er genotyping unødvendig. I utgangspunktet bør stadium av leverfibrose utredes med leverelastisitetsmåling (Fibroscan (r)). FIB-4 er et alternativ der det ikke er mulig å få gjort en leverelastistetsmåling.

Behandling

Hepatitt C behandles med kombinasjoner av to grupper direktevirkende antivirale legemidler. Følgende grupper direktevirkende antivirale legemidler er tilgjengelige: Nukleosidanaloge polymerasehemmere, NS5A-hemmere og proteasehemmere. Ribavirin kan legges til kombinasjonen når det foreligger leversvikt. 

De aller fleste blir HCV-RNA-negative under behandling, og er virus ikke påvisbart tre måneder etter behandling, regnes dette som en varig virusrespons og helbredelse. Varig virusrespons oppnås hos mer enn 95 %. Pasienter som ikke oppnår varig virusrespons, kan behandles med en trippelkombinasjon av direktevirkende antivirale legemidler. 

Pasienter med leversvikt skal ikke behandles med proteasehemmere, og pasienter med nyresvikt bør ikke behandles med nukleosidanaloge polymerasehemmere. Pasienter som er koinfisert med hepatitt B (HBsAg positive) risikerer reaktivering av hepatitt B under hepatitt C-behandling. For å forebygge dette, bør alle med HBsAg behandles med tenofovir eller entekavir, i det minste under under hepatitt C-kuren.

De som har utviklet cirrhose bør følges med ultralyd av lever hvert halvår som screening for hepatocellulært karsinom. Screeningen bør fortsette selv om pasienten har oppnådd varig virusrespons etter behandling. De som tar stoff med sprøyte, bør følges med HCV RNA-undersøkelse minst en gang årlig etter vellykket behandling. Ved reinfeksjon bør rebehandling gis så raskt som mulig.

Behandling med direktevirkende antivirale legemidler dekkes av helseforetakene og forskrives på H-resept. Midlene skal forskrives i tråd med Legemiddelinnkjøpssamarbeid (LIS) sine anbefalinger. LIS-anbefalingene er tidsbegrensede, og det henvises til gjeldende anbefaling for valg av antiviral kombinasjon. Mener legen som forskriver behandling at det grunn til å avvike fra LIS-anbefalinger, må dette begrunnes i pasientens journal. 

Aktuelle nettressurser

Norsk forening for infeksjonsmedisin. Faglig veileder for utredning og behandling av HEPATITT B og C hos voksne. https://hepatittfag.no/

Folkehelseinstituttet. Smittevernhåndboka. Hepatitt C – håndbok for helsepersonell. 

Legemiddelomtaler og preparater

NS5B polymeraseinhibitorer 

NS5A-replikasjonsregulator-inhibitorer 

Proteasehemmere 

Ribavirin

Kilder

Den norske legeforening. Faglig veileder for utredning og behandling av hepatitt C 2022. https://www.legeforeningen.no/contentassets/7e304300c0b5464eaf682fa7b70dd659/veileder-hepatitt-c-2022.pdf 

European Association for the Study of the L. EASL recommendations on treatment of hepatitis C: Final update of the series. J Hepatol. 2020;73:1170-1218. 

Helsedirektoratet. Hepatitt C. Nasjonale faglige råd. 2018