Kort oppsummering

Øsofaguscancer er en alvorlig og aggressiv sykdom som oftest diagnostiseres i avansert stadium. Forekomsten øker med alderen og sykdommen rammer primært eldre personer. Adenokarsinom er den vanligste histologiske typen i Norge, og forekomsten har økt de siste tiårene, særlig i den distale øsofagus og gastroøsofageale overgang. Diagnostikk og behandling krever spesialistvurdering og håndteres i tverrfaglige team ved universitetssykehus.

Generelt

Øsofaguscancer utvikles fra slimhinnen i spiserøret og kan deles inn i plateepitelkarsinom og adenokarsinom. Risikofaktorer inkluderer røyking, alkohol, reflukssykdom, Barretts øsofagus og overvekt. Tidlige symptomer er ofte fraværende eller uspesifikke, men kan føre til svelgvansker, vekttap og smerter når den utvikler seg. Diagnosen stilles ved endoskopi med biopsi, og videre utredning inkluderer bildediagnostikk og funksjonsvurdering. Behandlingen er avhengig av stadium og kan omfatte kirurgi, strålebehandling og/eller systemisk behandling.

Symptomer

Øsofaguscancer utvikler seg vanligvis over tid og gir ofte symptomer først i et avansert stadium. Det vanligste symptomet er svelgvansker (dysfagi), som begynner med vansker for fast føde og etter hvert også væske. Mange pasienter rapporterer samtidig betydelig vekttap, som følge av både redusert matinntak og tumorrelatert katabolisme. Retrosternalt ubehag eller smerter kan være et tidlig symptom, særlig hos eldre pasienter, og bør gi mistanke om sykdom. Ved lokalavansert sykdom kan tumorvekst gi heshet, hoste, aspirasjon eller luftveisplager ved innvekst i nærliggende strukturer. Sjeldnere symptomer er blødning (hematemese, melena), kvalme og oppkast.   

Diagnostikk

Diagnosen stilles ved øvre endoskopi med biopsi. Tumors lokalisasjon dokumenteres i cm fra tannrekken og gastroøsofageal overgang. Ved negativ biopsi, men fortsatt klinisk mistanke, bør endoskopi gjentas eller suppleres med endoskopisk reseksjon (EMR/ESD), som både har diagnostisk og terapeutisk verdi ved tidlig sykdom, særlig ved T1a. Ved Barretts øsofagus anvendes Praha- og Paris-klassifikasjonene. For stadieinndeling inngår CT thorax og abdomen med kontrast som rutine, og PET-CT anbefales ved vurdering for kurativ behandling. Endoskopisk ultralyd (EUS) brukes selektivt for vurdering av T- og N-stadium. 

TNM klinisk klassifikasjon, se tabell: Helsedirektoratet, Kreft i spiserør og magesekk – handlingsprogram. Diagnostikk og utredning, 4.6. Stadieinndeling.

Behandling

Behandlingen av øsofaguscancer avhenger av sykdommens utbredelse, histologisk type og pasientens allmenntilstand. Behandlingsintensjon kan være kurativ eller palliativ. Alle pasienter vurderes i tverrfaglig team (MDT) ved universitetssykehus.

1. Tidlig stadium (T1N0) Ved T1-svulster uten spredning kan endoskopisk behandling være kurativ. T1a-svulster (begrenset til mukosa) bør behandles med endoskopisk reseksjon. T1b-svulster (submukosal invasjon) kan vurderes for endoskopi ved lavrisikoprofil, men kirurgi anbefales oftest. Ved høygradig dysplasi eller T1a adenokarsinom anbefales reseksjon av lesjonen etterfulgt av eradikasjon av Barretts slimhinne, vanligvis med radiofrekvensablasjon (RFA). Oppfølging inkluderer gastroskopi med biopsier og protonpumpehemmer. 

2. Lokalavansert sykdom (T2–T4a og/eller N1–3, M0) Pasienter med lokalavansert sykdom uten fjernmetastaser tilbys kurativt rettet behandling. Svulsttype og lokalisasjon avgjør valg av onkologisk regime:

   • Plateepitelkarsinom: Neoadjuvant (preoperativ) kjemoradioterapi (karboplatin/paklitaksel + 1,8 Gy × 23)

   • Adenokarsinom: Perioperativ kjemoterapi med FLOT (5-FU, leucovorin, oxaliplatin, docetaxel) 

   Kirurgi planlegges etter onkologisk behandling og består vanligvis av transtorakal øsofagektomi med minst 2-felts lymfadenektomi. Siewert type I–II svulster behandles med øsofagusreseksjon. Reseksjonsmargin bør være ≥5 cm. Ved manglende komplett respons (pCR) etter kjemoradioterapi kan adjuvant immunterapi med PD-1-hemmeren nivolumab vurderes.

3. Lokalavansert sykdom som ikke egnet for kirurgi kan vurderes for definitiv kjemoradioterapi som alternativ kurativ strategi, særlig ved plateepitelkarsinom.

4. Metastatisk sykdom Ved metastatisk øsofaguscancer er målet livsforlengelse og symptomlindring. Pasienter i god allmenntilstand (WHO 0–2) vurderes for systemisk behandling. Førstelinje består vanligvis av fluoropyrimidin (5-FU eller capecitabin) kombinert med oksaliplatin (FOLFOX eller CapOx). Ved HER2-positivt adenokarsinom anbefales tillegg av trastuzumab til førstelinjebehandling. Ved PD-L1-uttrykk (CPS ≥5–10 eller TPS ≥5 %) vurderes tillegg av immunterapi (nivolumab eller pembrolizumab) til kjemoterapi i første linje. Pasienter i redusert allmenntilstand (WHO funksjonsklasse >2) tolererer sjelden systemisk behandling, og bør tilbys adekvat støttebehandling. Behandlingen skal styres fra erfarne sentra med tilgang til tverrfaglig kompetanse innen onkologi, kirurgi og gastroenterologi. 

Kontroll og oppfølging

Etter kurativ behandling av øsofaguscancer bør oppfølging fokusere på tidlig identifisering av komplikasjoner, ernæringsstatus og tegn til residiv. Systematisk radiologisk kontroll anbefales foreløpig ikke, se Hdir NFR 7 Oppfølging og kontroll etter avsluttet kurativ behandling. 

Fastlegen har en sentral rolle i videre oppfølging, inkludert ernæring, psykososial støtte og vurdering av seneffekter. Ved mistanke om residiv skal pasienten henvises til spesialisthelsetjenesten for videre utredning.

Etiologi

Øsofaguscancer oppstår vanligvis sporadisk. Adenokarsinom er assosiert med overvekt, reflukssykdom og Barrets øsofagus, mens plateepitelkarsinom er særlig knyttet til røyking og alkoholforbruk. Andre risikofaktorer inkluderer høy alder, mannlig kjønn, akalasi, lavt inntak av frukt og grønnsaker, samt inntak av prosessert kjøtt. Familiær opphopning av Barrets øsofagus og adenokarsinom er sjelden, men beskrevet. 

Se også Hdir NFR Genetikk / arvelig kreft i spiserør og magesekk.

Profylakse

Det finnes ikke screeningprogram for øsofaguscancer i Norge på grunn av lav forekomst. Pasienter med Barrets øsofagus bør følges i kontrollprogram. Forebygging retter seg mot levevaner: røykeslutt, moderat alkoholforbruk, normal kroppsvekt, fysisk aktivitet og sunt kosthold kan redusere risiko. Behandling av reflukssykdom og oppfølging av Barrets øker sjansen for tidlig oppdagelse av adenokarsinom. 

Se Hdir NFR 2.1. Risikofaktorer og primærforebygging.

Epidemiologi

I perioden 2013–2022 ble det diagnostisert mellom 340 og 390 nye tilfeller av kreft i øsofagus årlig i Norge. Sykdommen forekommer oftest hos menn (3:1) og har en median alder ved diagnose på 71 år. 5-års relativ overlevelse har økt fra rundt 15 % i 2010 til 22,6 % for menn og 31 % for kvinner i 2022. Forekomsten av plateepitelkarsinom har vært avtakende, mens insidensen av adenokarsinom i distale øsofagus og gastroøsofageal overgang har økt. I Norge dominerer adenokarsinom (75–80 %), mens plateepitelkarsinom er vanligst globalt.

Differensialdiagnoser

Benigne strikturer, achalasi, øsofagitt, eosinofil øsofagitt og mediastinale prosesser kan gi lignende symptomer som øsofaguscancer og må vurderes ved utredning av dysfagi.

Komplikasjoner

Komplikasjoner ved øsofaguscancer skyldes enten selve sykdommen eller behandlingen. Tumor kan gi dysfagi, smerter, blødning, perforasjon eller fisteldannelse mot luftveier. Ernæringssvikt og vekttap er vanlig og kan oppstå tidlig i forløpet. Lokalt avansert sykdom kan gi trakeoøsofageal fistel eller luftveisobstruksjon. 

Kirurgisk behandling med øsofagektomi er forbundet med risiko for alvorlige komplikasjoner, inkludert anastomoselekkasje, infeksjon, lungekomplikasjoner, nerveskade (n. laryngeus recurrens) og strikturer. Postoperativ dødelighet er lav, men morbiditeten er høy, og komplikasjonene kan kreve langvarig oppfølging. 

Stråle- og kjemoterapi kan gi mukositt, kvalme, benmargsdepresjon, fatigue, samt seneffekter som lungefibrose og strikturer. Immunkontrollpunkthemmere kan gi immunrelaterte bivirkninger, spesielt kolitt, pneumonitt, og endokrinopati, særlig hypotyreose og hypofysitt. 

Prognose

Øsofaguscancer har generelt dårlig prognose. Fem-års relativ overlevelse i Norge er 24,4 % for menn og 29,8 % for kvinner (2019–2023). Prognosen er klart bedre ved tidlig stadium og mulighet for kurativ behandling, men faller betydelig ved lokalavansert eller metastatisk sykdom. Ved stadium IV er 5-års overlevelse under 10 %. Forbedret overlevelse de siste årene skyldes økt bruk av multimodal behandling og sentralisering av kirurgi. Faktorer som alder, komorbiditet, ernæringsstatus og sykdomsutbredelse har stor betydning for behandlingsvalg og utfall.

Informasjon til pasient

Se avsnitt om kreft i spiserør på helsenorge.no. 

Fertilitet

De fleste pasienter med spiserørskreft er i en alder der fertilitetsbevarende tiltak ikke er aktuelt. Hos pasienter i reproduktiv alder og som får kurativ behandling, bør temaet likevel diskuteres før behandlingsstart. 

Aktuelle nettressurser

Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for diagnostikk, behandling og oppfølging av spiserørskreft, siste faglige endring 13.05.2025.

TNM klinisk klassifikasjon kreft i spiserør, se tabell: Helsedirektoratet, Kreft i spiserør og magesekk – handlingsprogram. Diagnostikk og utredning, 4.6. Stadieinndeling.

Legemiddelomtaler og preparater

Cisplatin – platinumbasert cytostatika, benyttes ved kurativ og palliativ behandling 

Fluorouracil (5-FU) – benyttes som del av kjemoterapiregimer, også i kombinasjon med strålebehandling 

Kapecitabin – peroral fluoropyrimidin, alternativ til 5-FU 

Oksaliplatin – benyttes i regimer som FOLFOX og CapOx 

Trastuzumab – ved HER2-positivt adenokarsinom i kombinasjon med kjemoterapi 

Nivolumab – PD-1-hemmer for HER2-negativt adenokarsinom med PD-L1 CPS ≥ 5, og for adjuvant behandling etter kjemoradioterapi 

Pembrolizumab – PD-1-hemmer for HER2-negativt adenokarsinom med PD-L1 CPS ≥ 10 

Tislelizumab – PD-1-hemmer for plateepitelkarsinom i øsofagus og HER2-negativt adenokarsinom i ventrikkel eller GEJ med TAP-score ≥ 5 %.

Irinotekan – aktuelt i senere linjer ved adenokarsinom 

Paclitaksel / Docetaksel – taksaner brukt ved metastatisk sykdom