Egenskaper

Hemmer topoisomerase II og skader DNA. Kraftig cytotoksisk. Svært vevsirriterende.

Farmakokinetikk

Metaboliseres i stor grad i leveren til aktiv metabolitt, doksorubicinol. Utskilles hovedsakelig via gallen, men også via nyrene. Terminal halveringstid er 20–50 timer.

Indikasjoner

Doksorubicin er en av de mest anvendte cellegiftene, med effekt på en rekke solide svulster og hematologiske kreftformer. Brukes ved akutte leukemier hos barn og voksne, maligne lymfomer (både Hodgkin og non-Hodgkin), cancer mammae, corpuscancer, småcellet lungekarsinom, cancer ventriculi, cancer hepatis, cancer thyreoideae og endokrine svulster i gastrointestinaltraktus. Flere typer kreft i urogenitaltraktus, osteogent sarkom og andre sarkomer, Wilms’ tumor og hepatoblastom.

Dosering og administrasjon

Administreres som intravenøs korttidsinfusjon i minibag. Flere doseringsregimer benyttes (se spesiallitteratur). I høydosert kombinasjonsbehandling er dosene i mange protokoller 40–75 mg/m² med 2–3 ukers intervaller (kurativ behandling) eller 20 mg (totaldose, dvs. ikke per m²) ukentlig ved palliativ lavdosebehandling. Ved myelomatose brukes kontinuerlig døgninfusjon som ledd i det såkalte VAD-regimet.

Overdosering

Se G12 G12 Legemiddeloversikt (alfabetisk) – Toksisitet, klinikk og behandling

Bivirkninger

Doksorubicin er sterkt lokalirriterende og gir alvorlig lokal vevsnekrose dersom det kommer ekstravasalt. Anafylaktiske reaksjoner forekommer. Feber. Kvalme, brekninger, anoreksi, stomatitt og diaré er vanlig. Beinmargstoksisiteten er kraftig og på kort sikt den dosebegrensende bivirkning. Nøytropeni er mest uttalt, med laveste verdier etter ca. 7–14 dager.

Kardiotoksisiteten manifesterer seg både som akutte komplikasjoner og som progressiv kardiomyopati. Under infusjonen, og noen timer til døgn etterpå, kan det oppstå ledningsforstyrrelser med arytmier og i sjeldne tilfeller et perikarditt-/myokardittsyndrom med akutt stuvningssvikt. Disse reaksjonene er som regel forbigående. Vanligere og mer alvorlig er en progressiv myokardskade, der de kliniske symptomene utvikler seg snikende og ofte debuterer lenge etter at behandlingen er avsluttet. Tilstanden er kumulativt doseavhengig. Uakseptabel hyppighet av hjertemuskelskade opptrer ved totale kumulative doser på 300–550 mg/m² kroppsoverflate ved vanlige regimer (lavest hos barn) og 750 mg/m² ved palliativ lavdosebehandling. Risikoen øker ved preeksisterende hjertesykdom eller behandling som rammer hjertet, bl.a. stråling mot mediastinum. Barn er spesielt sensitive for kardiotoksisiteten. Hos barn bør kumulativ doksorubicindose ikke overstige 350 mg/m². Overholdes maksimale kumulative doser, er progressiv kardiomyopati sjelden.

Andre bivirkninger: Alopeci er hyppig, men reversibel. Rød urin den første tiden etter infusjonen skyldes fargen i legemiddel/metabolitt (ikke hematuri).

Graviditet, amming

Kontraindisert. Se G7 og G8.

Forsiktighetsregler

Unngå ekstravasal infusjon! Se T2.1.5.2 T2 Praktisk bruk av cytostatika. Observer grensene for kumulativ dosering. Forsiktighet og dosereduksjon ved redusert lever- og eller nyrefunksjon.

Kontraindikasjoner

Uttalt myelosuppresjon av tidligere behandling med andre cytostatika eller ved strålebehandling. Oppnådd grense for kumulativ dosering (må vurderes i lys av nytteeffekt hos den enkelte pasient og alternative terapimuligheter ved palliativ behandling).

Kontroll og oppfølging

Vurder kardial status før, under og etter behandling med doksorubicin. Hjertesykdom i anamnesen? Strålebehandling mot mediastinum? EKG er ikke tilstrekkelig for å oppdage begynnende myokardskade. Bedre sensitivitet oppnås ved ekkokardiografi og myokardscintigrafi (se …). Spesielt hos barn kan det være riktig å følge hjertets tilstand ved regelmessig bruk av ekkokardiografi, både under behandlingen for å kunne stoppe antrasyklinmedikasjon ved minste tegn til myokardskade (også før vanlig akseptert kumulativ dosegrense) og etter endt behandling frem til gjennomgått pubertet.

Blodbildet må kontrolleres før og regelmessig under behandling. Lever- og nyrefunksjon kontrolleres før og etter behandling.

Informasjon til pasient

Prevensjon under behandling. Rødfarging av urin er ufarlig (ikke hematuri). Myokardaffeksjon kan manifestere seg hos det voksende barn mange år etter endt behandling og kan derfor ha innvirkning på valg av yrke og fritidsaktiviteter.