L2.1.4 Cytotoksiske antibiotika

Publisert: 21.06.2021

Generelt

Noen antibiotika, som er så toksiske for animalske celler at de er uaktuelle i infeksjonsbehandling, er viktige antitumormidler.

  1. Antrasykliner og beslektede stoffer: Antrasyklinene, dvs. doksorubicin, epirubicin, daunorubicin og idarubicin, er noen av våre mest brukte cytostatika. De er innbyrdes svært like, kjemisk og farmakologisk. Også antracenderivatene mitoksantron og piksantron er nært beslektet med antrasyklinene. Mekanismen for disse stoffenes antitumoreffekt er kompleks. De binder seg (interkalerende) til DNA og hemmer topoisomerase-II, med derav forstyrret DNA-struktur og kjedebrudd, men deres sterke tendens til å generere frie radikaler bidrar trolig også til cytotoksisiteten.

    Antrasyklinene er effektive cytostatika som benyttes ved ulike solide svulster og hematologiske kreftformer hos både voksne og barn. Doksorubicin har bredest anvendelse.

    Kardiotoksisitet: Av stor klinisk viktighet er den spesielle kardiotoksisiteten som er felles for alle antrasyklinene og mitoksantron. Som regel er det den dosebegrensende bivirkningen. Mekanismen antas å involvere frie radikaler med skade av plasmamembranen og intracellulære strukturer i myokardcellene. I noen tilfeller oppstår akutt, som regel forbigående, hjerteaffeksjon, men vanligere er en progressiv, doseavhengig, kumulativ og delvis irreversibel kardiomyopati, som i mange tilfeller gir kliniske symptomer først lenge etter at behandlingen er avsluttet, og som kan føre til alvorlig hjertesvikt. Hvis denne tilstanden først har manifestert seg, har den dårlig prognose med høy mortalitet. Fordi det er vanskelig å basere doseringen på tidlig deteksjon av begynnende hjerteskade, er det for alle antrasyklinene og mitoksantron vanlig praksis å holde total (kumulativ) dose innen grenser som erfaringsmessig gir forholdsvis liten risiko for myokardskade. Disse grensene er angitt nedenfor under de enkelte stoffene.

  2. Andre cytotoksiske antibiotika: De øvrige cytostatika av typen antibiotika; bleomycin, daktinomycin, mitomycin og streptozocin, utgjør en heterogen gruppe både mht. virkemåte og klinisk anvendelse.

Underkapitler