L1.2.12.1 Vanlige sulfonamider
Publisert: 16.11.2016
Egenskaper
Sulfonamider hemmer folinsyresyntesen som kompetetiv inhibitor av dihydropteroat syntetase (DHPS).
Sulfapyridin bundet til 5-aminosalisylsyre i sulfasalazin. Brukes ved revmatoid artritt og inflammatorisk tarmsykdom, se … og …
Sulfametoksazol. Brukes i kombinasjon med trimetoprim, se L1 Trimetoprim–sulfametoksazol
Sulfadiazin. Brukes ved toksoplasmakorioretinitt og -encefalitt, se T7 Netthinne, årehinne og glasslegemet
Antimikrobielt spektrum
Virker på en rekke mikrober, men klinisk viktigst er effekten på gramnegative stavbakterier innen gruppen enterobakterier og på grampositive kokker. Enterokokker og P. aeruginosa er alltid resistente. I kombinasjon med trimetoprim har sulfonamider også effekt mot enkelte andre medisinsk viktige mikrober som Pneumocystis jiroveci (sopp) og Toxoplasma gondii (protozo).
Farmakokinetikk
Biotilgjengeligheten for de ulike sulfonamider er 70–100 % ved peroral tilførsel. God penetrasjon til alle vev og kroppsvæsker. I synovia, pleura, spinalvæske og peritonealvæske er konsentrasjonen ca. 80 % av plasmakonsentrasjonen. Metaboliseres i leveren til N-acetylsulfonamid, en inaktiv, men nyretoksisk metabolitt. Utskilles hovedsakelig via nyrene, delvis umetabolisert. Halveringstiden varierer mellom de ulike substansene: Sulfapyridin: ca. 7 timer, sulfametoksazol: ca. 12 timer, sulfadiazin: ca. 17 timer, sulfadoksin: ca. 8 døgn.
Indikasjoner
Behandling av infeksjoner forårsaket av mikrober som er følsomme for de enkelte substansene. Ved behandling av toksoplasmainfeksjoner i sentralnervesystemet brukes sulfadiazin i kombinasjon med pyrimetamin, ev. pyrimetamin og klindamycin.
Dosering og administrasjon
Sulfadiazin: Ved toksoplasmainfeksjoner i sentralnervesystemet, i kombinasjon med klindamycin: 0,5 g × 2 i 10–14 døgn (se T7 Toksoplasma-korioretinitt).
Overdosering
Se G12 Legemiddeloversikt (alfabetisk) – Toksisitet, klinikk og behandling
Bivirkninger
Vanlige: Allergiske reaksjoner, spesielt hudreaksjoner, feber, kløe. Disse synes å være doseavhengige. Gastrointestinale symptomer som kvalme, oppkast, diaré. Fotosensitivitet. Soppinfeksjoner pga. endringer i den mikrobiologiske flora.
Potensielt alvorlige: Alvorlige hudreaksjoner som erythema multiforme, Stevens-Johnsons syndrom, toksisk epidermal nekrolyse og Henoch-Schönlein purpura og andre tegn på alvorlig hypersensitivitet. Leverreaksjoner som kan gi gulsott kan sees 3–5 dager etter oppstart. Nyreskade med kolikk, urolithiasis, hematuri og nyresteindannelse m.m. skyldes vanligvis krystalluri. Bloddyskrasier kan forekomme, men er sjeldne med dagens preparater. Mild kronisk hemolytisk anemi kan forekomme ved langtidsbehandling (se også forsiktighetsregler). Pseudomembranøs kolitt, se L1 Bivirkninger og …. Pankreatitt. Akutt forvirring er rapportert.
Graviditet, amming
Graviditet: Ingen påvist teratogen effekt. Det er vanlig å anbefale forsiktighet ved bruk i siste trimester pga. risiko for hyperbilirubinemi og kjerneikterus hos den nyfødte, selv om risikoen synes å være nokså liten. Amming: Overgang til morsmelk liten til moderat. Kontraindisert hos premature eller syke barn, eller ved ikterus.
Forsiktighetsregler
Pga. risiko for krystalluri bør det sørges for tilstrekkelig diurese (minst 1 l/døgn). Ved nyresvikt eller obstruksjon i urinveiene kan sulfonamidene akkumuleres, og redusert dose eller forlenget doseintervall må vurderes. Forsiktighet også ved nedsatt leverfunksjon.
Pasienter med glukose-6-fosfatdhydrogenasemangel (forekommer hos befolkningen i Afrika, rundt Middelhavet og i deler av Asia inkludert Afghanistan, men er sjelden hos nordeuropeere) kan få hemolytisk anemi. Behandling med sulfonamider må derfor bare skje på streng indikasjon og da med lavest mulig dose.
Forsiktighet hos pasienter med økt risiko for alvorlige allergiske reaksjoner, så som pasienter med allergi eller bronkial astma. Selv om kryssensitivitet mellom sulfonamider og andre legemidler med en sulfonamidgruppe er rapportert, er dette ikke fastlagt og kan komme fra en generell predisponering for allergiske legemiddelreaksjoner.