Generelt

Blant de fem kjente humane immunglobulinklasser, IgG, IgM, IgA, IgD og IgE, er det kun IgG-preparater som i dag er tilgjengelige for parenteral administrasjon. For IgE finnes det et monoklonalt antistoff rettet mot dette immunglobulinet (omalizumab) som kan brukes ved IgE-mediert sykdom som allergisk astma. Den beskjedne og variable tilblandingen av andre immunglobulinklasser i preparatene har kun klinisk betydning som mulig årsak til bivirkninger (spesielt IgA). Spesielt utsatte vil være pasienter med IgA-mangel som har dannet antistoffer mot IgA. Denne gruppen bør testes med tanke på påvisning av slike antistoffer før man ev. starter opp immunglobulinsubstitusjon/behandling (gjøres bl.a. ved Immunologisk institutt ved Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet).

På grunnlag av antistoffinnholdet i IgG‑preparatene skilles mellom normalt humant immunglobulin, fremstilt fra ordinært plasma uten tanke på innholdet av spesielle antistoffer, og spesifikt (hyperimmunt) immunglobulin, fremstilt fra plasma med særlig høyt antistofftiter overfor enkelte mikroorganismer.

Immunglobulin kan administreres parenteralt på tre forskjellige måter: Intramuskulært, subkutant og intravenøst. Ut fra fremstillingsmåten, skilles mellom to hovedformer av IgG:

1. IgG til intramuskulær og subkutan anvendelse

2. IgG viderebehandlet med henblikk på intravenøs administrasjon

3. For substitusjonsbehandling hos pasienter med nedsatt IgG-nivå er i dag intramuskulær IgG-administrasjon ikke i bruk

Indikasjoner

Indikasjonene for parenteral administrasjon av immunglobulin faller i fem grupper.

1. Substitusjonsterapi ved primær immunsvikt med defekt syntese av IgG-antistoffer.

2. Substitusjonsterapi ved enkelte former for sekundær immunsvikt med mangel på IgG-antistoffer, kombinert med økt tendens til bakterielle infeksjoner i luftveiene.

   1. Den subkutane administrasjonsformen er førstevalg når det gjelder IgG-substitusjon både ved sekundære og primære immundefekter. Denne substitusjonsformen gir et jevnere serumnivå av IgG, er billigere og kan administreres av pasienten selv uten behov for innleggelser/kontakt med sykehus.

   2. Ved immundefekter kan den intravenøse administrasjonsformen være aktuell ved (i) dårlig compliance, (ii) behov for særlig høye serumnivåer av IgG (f.eks. ved betydelige bronkiektasier), (iii) ved samtidig autoimmun eller autoinflammatorisk sykdom hvor intravenøs immunglobulinadministrasjon kan være indisert (se punkt 7), og (iv) under siste delen av svangerskapet ved ev. problemer med å stikke seg selv på magen.

3. Terapi ved enkelte infeksjoner. Denne behandlingsformen er lite dokumentert, men det er enkelte holdepunkter for gunstige effekter ved alvorlige gruppe A streptokokkinfeksjoner og stafylokokkinfeksjoner (sepsis) bl.a. via mulig nøytralisering av bakterielle superantigener.

4. Profylakse mot enkelte infeksjoner. Denne indikasjonen er i dag mindre aktuell enn tidligere. Hos immunkompetente erstattes denne indikasjonen av relevante vaksiner. Hos immunsvekkede vil ev. spesifikt immunglobulin være aktuelt i spesielle situasjoner som ved varicella-infeksjon. Hos de med IgG-svikt vil ellers generell immunglobulinsubstitusjon gi høye IgG-nivåer mot ”vanlige” mikrober slik som pneumokokker og cytomegalovirus, da preparatene vil inneholde høye nivåer av IgG mot relevante antigener.

5. Intravenøs IgG-tilførsel som immunmodulerende (immunsuppressiv) terapi ved autoimmune og autoinflammatoriske sykdommer (omtales i kapitlet …). Selv om enkelte studier antyder immunmodulerende effekter av den subkutane administrasjonsformen er immunmodulerende effekter primært dokumentert og studert ved IVIG.

Interaksjoner

Reduserer effekten av enkelte levende vaksiner: Meslinger, røde hunder, kusma og vannkopper i opp til 3 måneder. Ved bruk av terapeutiske monoklonale antistoffer som f.eks. rituximab bør IVIG ikke administreres i dagene rett før og rett etter det monoklonale antistoffet blir gitt, pga. fare for interaksjon med det gitte medikamentet (uspesifikk binding).

Graviditet, amming

Graviditet: Ingen kjent risiko ved bruk i graviditeten. Amming: Intravenøs administrasjon gir overgang til morsmelk og økte plasmakonsentrasjoner av immunglobuliner (som kan virke beskyttende på barnet). Intramuskulær eller subkutan administrasjon gir overgang til morsmelk, men i mengder som trolig ikke påvirker barnet.