Generelt

Blant de fem kjente humane immunglobulinklasser, IgG, IgM, IgA, IgD og IgE, er det kun IgG-preparater som i dag er tilgjengelige for parenteral administrasjon. 

På grunnlag av antistoffinnholdet i IgG preparatene, skilles det mellom 

• normalt humant immunglobulin, fremstilt fra ordinært plasma uten tanke på innholdet av spesielle antistoffer

• spesifikt (hyperimmunt) immunglobulin, fremstilt fra plasma med særlig høyt antistofftiter overfor enkelte mikroorganismer 

Preparatene kan inneholde mindre mengder av de andre antistoffene som kan være mulig årsak til bivirkninger, spesielt hos pasienter med komplett IgA-mangel som har utviklet antistoff mot IgA. Nyere preparater inneholder imidlertid så lite IgA at dette i praksis ikke er noe klinisk problem.

Immunglobulin kan administreres parenteralt på tre forskjellige måter: Intramuskulært, subkutant og intravenøst. Ut fra fremstillingsmåten, skilles mellom to hovedformer av IgG: 

1. IgG til subkutan anvendelse (SCIG). IgG til intramuskulær administrasjon markedsføres ikke i Norge i dag.

2. IgG viderebehandlet med henblikk på intravenøs administrasjon (IVIG)

Indikasjoner

Indikasjonene for parenteral administrasjon av immunglobulin faller i fem grupper.

1. Substitusjonsterapi ved primær immunsvikt med defekt syntese av IgG-antistoffer.

2. Substitusjonsterapi ved sekundær immunsvikt med mangel på IgG-antistoffer, kombinert med økt tendens til bakterielle infeksjoner i luftveiene.

   1. Den subkutane administrasjonsformen er førstevalg når det gjelder IgG-substitusjon både ved sekundære og primære immundefekter. Denne substitusjonsformen gir et jevnere serumnivå av IgG, er billigere og kan administreres av pasienten selv uten behov for innleggelser/kontakt med sykehus.

   2. Ved immundefekter kan den intravenøse administrasjonsformen være aktuell ved (i) dårlig etterlevelse av behandlingsregimet, (ii) behov for særlig høye serumnivåer av IgG (f.eks. ved betydelige bronkiektasier), (iii) ved samtidig autoimmun eller autoinflammatorisk sykdom hvor intravenøs immunglobulinadministrasjon kan være indisert (se punkt 7), og (iv) under siste delen av svangerskapet ved ev. problemer med å stikke seg selv på magen.

3. Terapi ved enkelte infeksjoner. Denne behandlingsformen er lite dokumentert, men det er enkelte holdepunkter for gunstige effekter ved alvorlige gruppe A streptokokkinfeksjoner og stafylokokkinfeksjoner (sepsis) bl.a. via mulig nøytralisering av bakterielle superantigener.

4. Profylakse mot enkelte infeksjoner. Denne indikasjonen er i dag mindre aktuell enn tidligere. Hos immunkompetente erstattes denne indikasjonen av relevante vaksiner. Hos immunsvekkede vil ev. spesifikt immunglobulin være aktuelt i spesielle situasjoner som ved varicella-infeksjon. Hos de med IgG-svikt vil ellers generell immunglobulinsubstitusjon gi høye IgG-nivåer mot ”vanlige” mikrober slik som pneumokokker og cytomegalovirus, da preparatene vil inneholde høye nivåer av IgG mot relevante antigener.

5. Immunmodulerende (immunsuppressiv) IgG-terapi ved autoimmune og autoinflammatoriske sykdommer (omtales i kapitlet T18 Immunsykdommer og transplantasjoner). Induksjonsbehandling vil være med intravenøs IgG-tilførsel, men for vedlikeholdsfasen tyder enkelte studier på immunmodulerende effekter også av den subkutane administrasjonsformen.

Forsiktighetsregler

Pasienter med alvorlig hypogammaglobulinemi bør observeres 20 minutter etter injeksjon med polyvalente og spesifikke immunglobuliner.

Interaksjoner

Reduserer effekten ved administrasjon av enkelte levende vaksiner: Meslinger, røde hunder, kusma og vannkopper i opp til 3 måneder. Ved bruk av terapeutiske monoklonale antistoffer som f.eks. rituximab bør IVIG ikke administreres i dagene rett før og rett etter det monoklonale antistoffet blir gitt, pga. fare for interaksjon med det gitte medikamentet (uspesifikk binding).

Graviditet, amming

Graviditet: Ingen kjent risiko ved bruk i graviditeten. 

Amming: Intravenøs administrasjon gir overgang til morsmelk og økte plasmakonsentrasjoner av immunglobuliner (som kan virke beskyttende på barnet). Intramuskulær eller subkutan administrasjon gir overgang til morsmelk, men i mengder som trolig ikke påvirker barnet.