T2.2.5.3 Prostatacancer

Revidert: 09.03.2022

Sist endret: 14.11.2023

Publisert: 07.06.2022

Behandling

Sykehusinnkjøp HF har inngått LIS-avtale for behandling av prostatacanser, se terapianbefalingene

Behandlingen avhenger av sykdommens stadium og pasientens almentilstand. Tumorvevet er i de fleste tilfellene avhengig av testosteron for vekst og metastasering. Med hormonbehandling forstås orkiektomi eller medikamentell behandling som stanser testosteronproduksjonen i testiklene eller blokkerer bindingen av testosteron til prostatakreftcellene. Ved lokalavansert sykdom er behandlingen oftest ekstern stråleterapi kombinert med hormonterapi, men prostatektomi kan også være aktuelt. Påvisning av residiv ved PSA-stigning etter primær kurativ behandling kan gjøres med målrettet diagnostikk i form av ⁶⁸Ga-PSMA-11 PET/CT, se gozetotid med ditto SPC Locametz, eller ¹⁸F-Fluciklovin PET/CT. Sammenlignende undersøkelser tyder på at PSMA-PET/CT er den mest sensitive underdsøkelsen.

Metastatisk og hormonsensitiv prostatakreft krever livslang kastrasjon (serumtestosteron < 1.7 ng/L) med legemidler eller orchiektomi for å oppnå sykdomskontroll. Ytterligere økt progresjonsfri overlevelse og totaloverlevelse kan oppnås ved å supplere kastrasjonsbehandlingen med kjemoterapi i form av 6 kurer docetaksel 75 mg/m2 hver 3. uke. Behandlingen bør starte innen 3 måneder. Endokrin behandling startes vanligvis ikke før sykdommen er symptomgivende. Den hurtigste hemning av androgenproduksjonen oppnås ved kirurgisk kastrasjon. Den vanligste formen for kastrasjon er allikevel androgensuppressiv behandling med GnRH-analoger som goserelin, buserelin og leuprorelin, som forbigående hever testosteronnivået før androgensuppresjon inntrer. Derfor er det en viss fare for økte symptomer de første 2 ukene etter behandlingsstart. Hos pasienter med smertefulle skjelettmetastaser bør derfor GnRH-analoger suppleres med antiandrogen behandling, f.eks. cyproteron eller bicalutamid, de første 4 ukene. Cyproteron er et steroidalt antiandrogen, mens flutamid, nilutamid og bicalutamid er ikke-steroidale antiandrogener. Før eventuell monoterapi med ikke-steroidale antiandrogener bør mammae bestråles for å unngå gynekomasti, som er en vanlig bivirkning. Det antihormonelle legemidlet apalutamid ble august 2021 godkjent sammen med androgensuppressiv terapi i behandling av metastatisk hormonfølsom prostatakreft som ikke er aktuell for kjemoterapi.

Tidligere ubehandlete pasienter med etablert eller truende tverrsnittslesjon bør ikke behandles med GnRH-analoger, men kastreres kirurgisk før strålebehandling og eventuelt laminektomi. GnRH-antagonister som degarelix og abarelix gir en umiddelbar, men reversibel nedregulering av testosteron, og kan vurderes hvis orkiektomi ikke er ønskelig eller er kontraindisert på grunn av komorbiditet.

Biokjemisk progresjon av ikke-metastatisk sykdom, basert på økt PSA, behandles med androgensyntesehemmere (abirateron) eller androgenreseptorhemmere (enzalutamid, apalutamid, darolutamid). Ved metastatisk kastrasjonsrefraktær sykdom anbefales sekvensiell behandling med tilgjengelige livsforlengende medikamenter (abirateron eller enzalutamid, docetaksel, kabazitaksel og radium 223). Førstevalg avhenger av almentilstand, prognose og eventuelt tidligere behandling. Ofte benyttes de antihormonelle midlene abirateron eller enzalutamid. Docetaxel er et aktuelt alternativ hos kjemonaive pasienter. Androgendeprivasjon kombinert med cytostatika er indisert ved metastatisk prostatacancer ved diagnose. Pasienter som tidligere har mottatt docetaksel, og hvor sykdommen har progrediert under behandling med et nytt antihormonelt medikament, bør tilbys annen-linjes kjemoterapi med kabazitaksel fremfor et annet anithormonelt middel.

Strålebehandling bør gis tidlig for å unngå lokale symptomer og er en viktig del av behandling av smertefulle bløtvevs- og skjelettmetastaser. Radium-223 har effekt hos pasienter med skjelettmetastaser. Bisfosfonater som zoledronat har effekt på symptomatisk hyperkalsemi på grunn av skjelettmetastaser. Skjelettrelaterte hendelser kan forbygges ved bruk av bisfosfonater eller denosumab, men da alltid med nøye kontroll av tannstatus pga. risiko for kjevenekrose.

Se også T24.2.2.5 Lutetium vipivotid.