Kort oppsummering

Diagnosen kan være vanskelig å stille prehospitalt med flere aktuelle differensialdiagnoser. Det kliniske bildet er preget av alvorlig sirkulasjonssvikt med vevshypoperfusjon.

Ved kardiogent sjokk er systolisk blodtrykk < 90 mmHg tross adekvat fylningsstatus, det er oliguri og lav sentralvenøs metning.
Pasientene er oftest dyspneiske og behov for ventilasjonsstøtte er vanlig. 

Den vanligste årsaken til kardiogent sjokk er akutt koronarsykdom.
Behandling av kardiogent sjokk er vanskelig. Eneste behandling med dokumentert effekt er rask revaskularsiering ved akutt hjerteinfarkt.
Andre behandlingstiltak mangler god dokumentasjon. Mortaliteten er høy.    

• Legemiddelbehandling utenfor sykehus: 

  Væskeinfusjon hvis det ikke foreligger tegn til lungestuvning.

  Morfin i.v.: ved smerter og angst, men kan ha uheldige virkninger og skal ikke gis rutinemessig.

  Fentanyl er et alternativ som benyttes i økende grad.

  Metoklopramid i.v.: ved kvalme.

  Diazepam i.v. eller supp: ved angst og uro.

  Atropin i.v.: ved hypotensjon og samtidig HF < 70/min.

• Legemiddelbehandling på sykehus: 

  Behandlingen styres ut fra effekt på BT, halsvene- og lungestuvning, blodgasser, timediurese, ev. også ved hjelp av invasiv monitorering.

  Volumøkende behandling: 200–300 ml i løpet av 10–15 minutter, kan gjentas ved positiv effekt.

  Vasodilaterende behandling gis som initial behandling hos pasienter med markert lungestuvning eller lungeødem og systolisk blodtrykk > 110 mmHg, kan også forsøkes ved lavere trykk, spesielt ved samtidig invasiv monitorering:

  Glyseroltrinitrat startdose 0,2–0,3 μg/kg/minutt eller nitroprussid startdose 0,03 μg/kg/min, gradvis økning.

  Kontraktilitetsøkende (inotropi) og karkontraherende behandling: 

  Noradrenalin (0,03-0,3 μg/kg/min) er vanligst benyttet ved vedvarende hypotensjon. 

  Dobutamin (2,5-10 mikrogram/kg/min) kan forsøkes ved manglende effekt av noradrenalin, eventuelt som har vasodilaterende effekt og som av og til må kombineres med noradrenalin.

  Generelt gjelder at effekten av inotrope og karkontraherende midler ved kardiogent sjokk mangler god dokumentasjon.

  Bruk av slike midler kan også ha uheldig effekt ved at de øker oksygenforbruk og risiko for arytmier.

  Doseangivelser for kontraktilitetsøkende/karkontraherende medikamenter varierer i ulike kilder.

  Det er viktig å starte med lave doser med gradvis opptrapping under nøye klinisk og hemodynamisk kontroll.

Etiologi

Skyldes myokardsvikt, enten primært (f.eks. ved akutt hjerteinfarkt, myokarditt) eller sekundært til rytme‑ eller ledningsforstyrrelser, lungeembolisme eller overdosering med kardiodepressive legemidler. 

Kardiogent sjokk kan også utvikles ved forverring av langtkommen, kronisk hjertesvikt.