Generelt

Blodsukkersenkende behandling ved type 2-diabetes, se Helsedirektoratets nasjonal faglig retningslinje flytdiagram. Revidert desember 2019.

Dersom blodglukoseverdiene ligger over behandlingsmålet til tross for kost‑ og mosjonstiltak etter 2–4 måneder, bør det gis et blodglukosesenkende legemiddel i tillegg. Dagens perorale midler senker ofte fastende blodglukose med 2–3 mmol/l.

Metformin senker blodglukose først og fremt ved å redusere leverens glukoseproduksjon. Sulfonylureaderivatene og repaglinid øker β‑cellenes insulinproduksjon. Glitazoner bedrer insulinfølsomheten i fett-, muskel- og leverceller, og akarbose reduserer oppsugingshastigheten av karbohydrater fra tarmen. GLP-1-analoger og DPP4-hemmere øker insulinsekresjonen etter måltid, men har også andre virkninger som kan redusere blodglukose. SGLT-2-hemmere øker glukoseutskillelsen i urinen. For pasienter med etablert hjerte- og karsykdom har SGLT2 og GLP1- analogene positiv effekt på total mortalitet, hjerte- og kardød, hjertesvikt, hjerteinfarkt eller hjerneslag. SGLT-2 hemmere har beskyttende effekt på GFR og albuminuri pasienter med nyresykdom. Effektene syntes å være uavhengig av blodsukkersenkende effekt.

Metformin bør være førstevalg ved medikamentell behandling av type 2-diabetes så lenge GFR > 45ml/min/1.73 m². Bivirkning som GI problemer er ofte forbigående eller blir borte ved å redusere dosen med 500mg/dag.

Ved meget god blodglukosekontroll, kan dosen av perorale antidiabetika forsøkes redusert og av og til seponeres. Ved hypoglykemi uten annen utløsende årsak, er det også indikasjon for dosereduksjon, ev. seponering. Indikasjonsstilling, valg og dosering bør overveies nøye hos eldre pga. risikoen for alvorlige bivirkninger som hypoglykemi. Det er viktig å individualisere den blodglukosesenkende behandlingen. 

Etter flere års sykdomsvarighet (oftest 5–15 år), vil livsstilsbehandling og perorale antidiabetika ofte ikke være tilstrekkelig til å kontrollere blodglukosenivået tilfredsstillende. I noen tilfeller skyldes dette kostsvikt, manglende behandlingsetterlevelse og vektøkning. Viktigst er nok at type 2-diabetes forverres pga. gradvis redusert endogen insulinproduksjon. Insulinbehandling eller GLP-1 analog må da ofte startes. Kombinasjon av langsomtvirkende insulin til natten og metformin på dagtid kan være et fornuftig alternativ. Korttidsstudier har vist at denne kombinasjonen gir noe bedre blodglukosekontroll enn bruk av insulin alene og mindre vektoppgang. Insulindosen ved kombinasjonsbehandling blir også lavere enn ved insulinbehandling alene.

Legemiddelomtaler og preparater

Akarbose (L3.2.3.1) 

Glinider (Meglitinider) (L3.2.2.2) 

Gliptiner (DPP-4-hemmere) (L3.2.5) 

Glitazoner (L3.2.4) 

Inkretinmimetika (GLP-1-agonister) (L3.1.2) 

Insulin/insulinanaloger (L3.1.1) 

Insulinstimulerende midler (L3.2.2) 

Metformin (L3.2.1.1) 

Perorale blodglukosesenkende midler (L3.2) 

Pioglitazon (L3.2.4.1) 

Repaglinid (L3.2.2.2) 

SGLT2-hemmere (L3.2.6) 

Sulfonylureaderivater (L3.2.2.1)