T3.1.1 Diagnostikk
Generelt
Gjeldende kriterier for diagnostikk av diabetes er gitt i tabell nedenfor. Personer med høy risiko for type 2-diabetes bør få målt HbA1c hos fastlegen en gang i året.
Til diagnostikk anbefales det nå primært bruk av HbA1c. Verdier under 48 mmol/mol (6.5 %) utelukker ikke diagnostisering av diabetes basert på glukosemålinger. For å kunne bruke HbA1c diagnostisk, må analysen fylle strenge krav til presisjon og nøyaktighet. HbA1c kan ikke brukes diagnostisk i 2. eller 3. trimester ved graviditet eller ved endret omsetning av erytrocytter inkl. hemoglobinopatier. Peroral glukosetoleransetest utføres ved screening for svangerskapsdiabetes.
Diagnostikk med glukose kan fortsatt benyttes. Det tas venøs plasmaprøve som sendes til et medisinsk biokjemisk laboratorium for analyse. Prøven tas på rør tilsatt Li-Heparin, sentrifugeres umiddelbart, og plasma skilles fra innen 10 minutter. Dersom samarbeidende laboratorium ikke tar imot plasmaprøve, kan det sendes serum. I så fall bør blodprøven settes i et kar med isbiter inntil sentrifugering etter 30–40 minutters henstand, serum skilles deretter fra blodlegemene umiddelbart etterpå. Dette for å unngå reduksjon i glukoseverdiene som følge av glykolyse i blodlegemene.
Om klassiske symptomer på diabetes mangler, kreves to HbA1c- eller glukoseverdier over de diagnostiske grensene før diagnosen stilles. Diagnostiske prosedyrer bør ikke utføres når pasienten er akutt syk eller kort tid etter skader eller operasjoner.
Diagnostiske kriterier
Diabetes mellitus |
Venøs plasma-glukose |
HbA1c |
≥ 48 mmol/mol (6,5 %)* |
eller fastende p-glukose |
≥ 7,0 mmol/l |
eller 2 timer etter inntak av 75 g glukose |
≥ 11,1 mmol/l |
eller tilfeldig p-glukose i kombinasjon med symptomer |
≥ 11,1 mmol/l |
Nedsatt glukosetoleranse |
|
Fastende p-glukose |
< 7,0 mmol/l |
og 2 timer etter inntak av 75 g glukose |
≥ 7,8 og < 11,1 mmol/l |
* Prøven gjentas før diagnosen stilles med unntak av P-glukose >> 11,1 mmol/l og symptomer. HbA1c brukes som primært diagnostikum. | |