Generelt

Alle nyretransplanterte pasienter i Norge ( i 2019  >  3500 pasienter) kontrolleres regelmessig av nefrolog eller av annen lege i samarbeid med nefrolog.

Pasientene får livslang immunsuppressiv behandling som vanligvis består av kalsinevrinhemmeren takrolimus (ev. ciklosporin), prednisolon og mykofenolat (tidligere azatioprin). Nyere legemidler som er i bruk hos utvalgte pasienter er de såkalte mTor-hemmerne  everolimus og sirolimus. Belatacept er en ko-reseptorblokker av T-celleaktiveringen som gis parenteralt en gang i måneden. Pasienter som får immunsuppresjon er særlig utsatt for infeksjoner, men når behandlingen etter ett års tid er trappet ned til vedlikeholdsdoser, er problemet mindre enn man kunne frykte. Likevel må man være særlig aktpågivende ved mistanke om infeksjon og starte behandling tidlig når dette er indisert; hvis mulig etter at bakteriologiske prøver er tatt. Det er også viktig å være klar over at pasienter som bruker immundempende midler ofte har mindre uttalte infeksjonstegn enn man skulle forvente. Hjerte- og karkomplikasjoner er som hos kronisk nyresyke pasienter den viktigste dødsårsaken blant nyretransplanterte.

Det er viktig å være klar over at det er en betydelig farmakokinetisk interaksjon mellom kalsinevrinhemmere og flere typer antibakterielle midler som metaboliseres ved samme enzymsystem (cytokrom P450-systemet, CYP3A4, se …). Se SLV interaksjonssøk. Dette gjelder særlig makrolidantibiotika som erytromycin og soppmidler som ketokonazol og vorikonazol og i noe mindre grad flukonazol. Disse midlene vil øke ciklosporin/takrolimus-nivået og kan dermed medføre toksiske effekter av ciklosporin/takrolimus. Det samme gjelder kalsiumantagonister, men dihydropyridin-typen synes å interagere lite og kan derfor brukes (f.eks. nifedipin, amlodipin, felodipin). Pga. interaksjoner kan konsentrasjonen av statiner i blodet øke ved samtidig bruk av kalsinevrinhemmere. Statiner må derfor brukes med forsiktighet. Bruken er best dokumentert for pravastatin og fluvastatin.

Komplikasjoner

• Hypertensjon forekommer hos de fleste pasienter. For denne gruppen er det dokumentert at kalsiumantagonister er spesielt gunstige fordi de motvirker kalsinevrinhemmerens karkonstringerende effekt i den transplanterte nyren og opprettholder transplantatfunksjonen bedre enn f.eks. ACE-hemmere etter transplantasjonen. Ellers er det naturlig å følge retningslinjer som for kronisk nyresykdom, se T13 Nyresykdommer

• Hyperlipidemi kan behandles med lipidsenkende midler f.eks. pravastatin og fluvastatin (se ovenfor).

• Diabetes (Post transplantasjonsdiabetes – ) kan oppstå som følge av den immunsuppressive behandlingen. Behandles på vanlig måte, se …, men forsiktighet må utvises ved bruk av perorale antidiabetika fordi nyrefunksjonen er nedsatt hos en nyretransplantert pasient.

• Osteoporose som disse pasientene er særlig utsatt for, kan behandles etter vanlige retningslinjer, se T17 Osteoporose

• Sekundær hyperparatyreoidisme kan oppstå ved sviktende graftfunksjon eller vedvare fra uremiperioden før transplantasjon. Behandling, se kronisk nyresykdom T13 Nyresykdommer

• Sviktende transplantatfunksjon. Det er ikke uvanlig at man får en avstøtningsreaksjon rettet mot den transplanterte nyren, særlig de første månedene etter transplantasjon. I denne tidlige fasen kommer det ofte raskt og kan gi transplantatsvikt i løpet av noen dager.

  Senere i forløpet kan man få en kronisk avstøtningsreaksjon hvor kreatinin stiger over måneder og år. I alle tilfeller skal man ved slik mistanke kontakte samarbeidende nefrolog. Kardinaltegnet er en stigning i serum-kreatinin over 20 % uten annen åpenbar forklaring (f.eks. dehydrering eller avløpshinder for urinen), ofte også økende proteinuri og blodtrykk. Behandlingen består oftest av glukokortikoider i økt dosering, ev. med endring av den immunsupprimerende grunnbehandlingen. Dette er en spesialistoppgave for nefrologer å vurdere. Differensialdiagnoser er residiv av grunnsykdom, kalsinevrinhemmertoksisitet, pyelonefritt, de novo-glomerulonefritt i transplantatet eller transplantat-arteriestenose. Gjennomsnittlig «levetid» for en transplantatnyre er omkring 10–15 år, men en høy andel pasienter dør av andre grunner med fungerende nyretransplantat.

Legemiddelomtaler og preparater

…

…

…

L8 Fluvastatin

…

…

L8 Kalsiumantagonister

…

L8 Pravastatin

…

…

L8 Statiner

…