Generelt

Nyresykdommer kan ha svært ulike årsaker, og det kliniske bildet kan være akutt og debutere over dager eller utvikle seg gradvis gjennom årtier. Sykdommen kan være isolert til nyrene slik som ved såkalte primære glomerulonefritter, den kan være ledd i en immunologisk systemsykdom, som eksempelvis systemisk lupus erythematosus, eller den kan være en følge av annen sykdom som f.eks. diabetes mellitus, arteriosklerose og/eller hypertensjon.

Diagnostikk

Ofte vil den viktigste kliniske oppgaven være å skille mellom akutt og kronisk nyresykdom. I tillegg til sykehistorien kan uttalt anemi og påvisning av små nyrer med ultralyd indikere en langt fremskreden kronisk nyresykdom. Hvis det dreier seg om akutt sykdom med betydelig forhøyet serum-kreatinin og ev. oliguri og ødemer, må diagnostiske prosedyrer iverksettes umiddelbart. Urinanalyse inkludert stiks, kvantitering av proteinutskillelse i urin (protein-kreatinin ratio eller albumin-kreatinin ratio) og urinmikroskopi bør alltid utføres ved nyoppdaget nyresykdom. I tillegg vil ultralyd og andre former for bildediagnostikk kunne bidra med viktig diagnostisk informasjon.

Den viktigste årsaken til akutt nyreskade er prerenal dvs. nedsatt perfusjon av nyren. Prerenal nyreskade kan sees som ledd i alvorlig infeksjon som sepsis eller dehydrering av annen årsak. Tilstanden kan utvikles til akutt tubulær nekrose hvis den får stå ubehandlet.

Immunologisk nyresykdom er en sjelden, men potensielt alvorlig årsak til akutt nyresykdom. I en slik situasjon vil ofte serologisk (immunologisk) diagnostikk med bl.a. vaskulittmarkører (ANCA, anti-GBM, ANA) poststreptokokk-antistoffer (anti-DNAseB og AST) samt komplementbestemmelse være viktige diagnostiske hjelpemidler. Nyrebiopsi er det sentrale element i diagnostikken og utføres av nefrolog eller av radiolog i samråd med nefrolog.