L8.5 Kalsiumantagonister

Publisert: 25.01.2017

Egenskaper

Kalsiumantagonister hemmer innstrømming av kalsiumioner gjennom langsomme kalsiumkanaler først og fremst i glatte muskelceller i karvegg og i myokardceller. Virkningene er derfor vasodilatasjon og nedsatt myokardkontraksjon, hjertefrekvens og AV-overledningshastighet. Forholdet mellom den vasodilaterende effekten og hjerteeffektene varierer mellom de ulike kalsiumantagonister, se Tabell 3 L8 Tabell 3 Kalsiumantagonister. Farmakodynamiske egenskaper, og er av betydning for effekter, bivirkninger og interaksjoner og dermed for den kliniske anvendelse. Senkningen av blodtrykket skyldes først og fremst reduksjon av den perifere motstand, mens den nedsatte hjertekontraksjonen bidrar til blodtrykksenkningen for noen kalsiumantagonister. Kalsiumantagonistene kan øke oksygentilførselen til myokard ved å dilatere koronarkarene og kan redusere oksygenbehovet ved å redusere den perifere karmotstand og ev. ved å redusere hjertets kontraksjonskraft og frekvens. Ved koronarsykdom kan imidlertid dilatasjonen av arterioler føre til økning av blodtilførsel til det ikke-iskemiske myokard på bekostning av blodtilførselen til det iskemiske myokard («koronar stjeling»). Dette kan motvirke den gunstige effekten og i verste fall øke iskemien hos noen pasienter. Den antiarytmiske effekt (diltiazem og verapamil) skyldes virkninger på cellene i sinusknuten og AV-knuten. Diltiazem og verapamil er også klasse IV-antiarytmika. Av disse er det imidlertid bare verapamil som har behandling av arytmier som godkjent indikasjon, selv om begge er effektive frekvensreduserende midler ved atrieflimmer. Det er vist at dihydropyridinene også har antagonistaktivitet på mineralkortikoidreseptoren og derved motvirker aldosterons effekter. Se forøvrig de spesifikke omtalene nedenfor.

Indikasjoner

(Se også enkeltmidlene)

  1. Hypertensjon (alle bortsett fra nimodipin). Flere studier hvor kalsiumantagonister er brukt alene eller i kombinasjon med andre legemidler, indikerer gunstig effekt av kalsiumantagonister på både morbiditet og mortalitet. De anbefales på lik linje med annen behandling.

  2. Profylaktisk mot anstrengelsesangina, spesielt ved kontraindikasjon mot betareseptorantagonister eller mistanke om variantangina (amlodipin, diltiazem, felodipin, nifedipin, verapamil). Ved angina pectoris må bare preparater med langsomt innsettende virkning og lang virkningstid brukes. 

  3. Supraventrikulære arytmier (verapamil, ev. diltiazem).

  4. Subaraknoidalblødning (nimodipin).

  5. Raynauds sykdom (nifedipin).

Bivirkninger

Alle kalsiumantagonister kan i varierende grad gi hypotensjon, svimmelhet, flushing, hodepine og ankelødem. Dihydropyridinene kan gi reflektorisk takykardi. Diltiazem og verapamil kan gi AV-blokk og uttalt bradykardi og forverre hjertesvikt hos disponerte pasienter. For disse må stor forsiktighet utvises ved kombinasjon med betareseptorantagonister pga. fare for AV-blokk og forverring av hjertesvikt. Diltiazem, verapamil og nifedipin kan gi obstipasjon. Alle de nevnte bivirkninger er doseavhengige. Alle kan også gi kvalme, hudreaksjoner med utslett og ev. feber. Leveraffeksjon med forhøyede leverenzymer kan en sjelden gang forekomme, hyppigst etter nifedipin og diltiazem. Se også under de enkelte midlene nedenfor.

Overdosering

Se G12 G12 Legemiddeloversikt (alfabetisk) – Toksisitet, klinikk og behandling

Graviditet, amming

Graviditet: Foreløpig liten klinisk erfaring, men de data som finnes, har ikke gitt holdepunkter for teratogen effekt hos mennesker. En metaanalyse bekrefter dette. Kalsiumantagonister kan hemme uteruskontraksjoner. I dyreforsøk har flere kalsiumantagonister i svært høye doser gitt embryotoksiske og/eller teratogene effekter, i hovedsak distale skjelettmisdannelser. Amming: Tilbakeholdenhet med bruk hos ammende. Hvis bruk likevel er påkrevet, foretrekkes nifedipin. Observer barnet for bradykardi og hypotensjon ved langtidsbruk.

Forsiktighetsregler

Dihydropyridinene skal unngås ved akutt infarkt/akutt koronarsyndrom pga. risiko for hypotensjon og reflektorisk takykardi. Kombiner ev. med betareseptorantagonist. Dihydropyridinene skal brukes med forsiktighet til pasienter med aortastenose.

Pasienter med hjertesvikt skal ikke bruke diltiazem eller verapamil, mens dihydropyridiner kan brukes med forsiktighet når svikten er kompensert. Minst risiko er det da ved å bruke felodipin og amlodipin. Se for øvrig de enkelte midlene.

En skal ikke bruke verapamil til behandling av arytmier hos dårlige pasienter med redusert venstre ventrikkelfunksjon og sirkulatorisk påvirkning pga. fare for ytterligere forverring (hypotensjon, sirkulatorisk kollaps).

Spesielle forhold hos eldre

Se G24 Tabeller.

Underkapitler