Brannskader og store hudlidelser

Voksne med skader <15 % av kroppsoverflaten (grad 2+3) vil kunne dekke væskebehovet sitt ved å drikke.

Ved større skader >25 % av kroppsoverflaten (sum av delhuds- og fullhudsskade=grad 2+3), vil det i tillegg til lokal ødemdannelse også være en generalisert lekkasje av proteinholdig væske fra blodbanen til interstitiet. Dette kan gi ødem også i ikke-brent hud, muskulatur og indre organer. Store brannskader gir betydelig væsketap i form av ødem, eksudasjon og fordampning. Tidlig væsketilførsel må startes for å få i gang diurese samt sikre adekvat perfusjon av alle vitale organer, men med så lite tilført væske som mulig. Væskeinfusjonen styres med mål om timediurese 0,5-1,0 ml/kg/t. Væsketilførselen må tilpasses individuelt i forhold til klinisk respons. 

I den modifiserte Parkland-formelen forsøker en å begrense tilført væskevolum til:   

3 ml x kg vekt x sum % 2.+ 3. grads skade=volumet som skal gis de første 24 timer 

Tapet av væske fra sirkulasjonen er størst de første 6-8 timer etter skaden og avtar deretter gradvis. Kapillærlekkasjen for protein-molekyler vil være "tilhelet" etter 12-30 timer, de fleste regner av praktiske grunner med en 24 timers grense. 

Etter 24 timer er kapillærlekkasjen mindre, og kolloider vil gi en mer normal volum-ekspanderende effekt. Pasientene er i denne fasen ødematøse, og med et betydelig ekstravaskulært væskeoverskudd og vektøkning. Fra dette tidspunkt ønsker en å begrense (eller stoppe) salttilførselen. Når andre døgn starter (24 timer etter skaden), seponeres Ringer Acetat/Plasmalyte. I stedet startes infusjon av kolloider (vanligvis albumin 20 %, alternativt plasma). 

Noen hudlidelser kan av og til ramme store deler/hele kroppen. Væsketap fra slike sårflater kan bli betydelig og kan på mange måter sammenlignes med tapet i senfasen (etter 24 timer) fra brannskadet hud. Behandlingen følger således på mange måter brannskadebehandling i senfasen, også når det gjelder korreksjon av væsketap.