T23.4.5 Overhydrering

Revidert: 04.02.2025

Generelt

Som nevnt under dehydrering kan overhydrering også inndeles i: hypoosmolal, isoosmolal eller hyperosmolal, først og fremst avhengig av s-Na. Overhydrering er en klinisk diagnose hvor pasienten vanligvis vil presentere ødem og kroppsvekten øker. I forbindelse med kritisk sykdom og sirkulasjonssvikt er det ikke uvanlig at væsketerapien de første døgn kan medføre et betydelig væskeoverskudd. Et for stort væskeoverskudd i løpet av de første døgn etter kritisk sykdom er imidlertid assosiert med økt mortalitet. Kardiopulmonale utfordringer kommer gjerne da den interstitielle ødemvæsken reabsorberes til sirkulasjonen. Et stort væskeoverskudd er derfor mer alvorlig for eldre mennesker med lavere organfunksjonsreserver. 

Unødig stort væskeoverskudd postoperativt etter større kirurgi, etter multitraume og sepsisbehandling forsøkes unngått ved god monitorering. God hemodynamisk overvåkning ved postoperativ- og intensivavdelinger hvor tilstrekkelig væske i forhold til vevsoksygenering/organperfusjon tilstrebes, men ikke med for mye unødig volum.

Unødig væskeoverskudd kan øke morbiditet/mortalitet pga:

  • Hjertesvikt/lungeødem, pleuravæske eller andre lungekomplikasjoner

  • Sårtilhelingsproblemer/infeksjoner (bukveggsår og tarmanastomose-lekkasje)

  • Tarmveggsødem med tarmparalyse og kvalme/brekninger

  • Abdominalt compartmentsyndrom pga ødem både i bukorganer og bukvegg  

God volumstatus og veiing av pasientene daglig. Væsketrekk med diuretika, evt ved oppstart hemodialyse. Viser ellers til spesiallitteratur for intensivbehandling.