T23.1.1.1 Underernæring

Revidert: 29.01.2025

Innledning

Underernæring er et betydelig problem. Det er definert som et vedvarende, utilstrekkelig inntak av energi og næringsstoffer som fører til nedbrytning av kroppens fettvev og muskelmasse. Dette fører til vekttap og endret kroppssammensetning. 

Ifølge prosedyren Forebygging og behandling av underernæring fra Helsedirektoratet kan underernæring påvises hos ca. 30 % av pasientene ved innleggelse i sykehus. En undersøkelse i norske sykehjem gjennomført i 2020 fant at 44 % av beboerne som ble vurdert, var i risiko for underernæring. 

Underernærte pasienter har økt sykdomsbyrde og forkortet levetid. Underernæring gir også økt risiko for komplikasjoner, forverret fysisk og kognitiv funksjon og redusert helserelatert livskvalitet. I tillegg har underernærte pasienter dårligere toleranse for alvorlig sykdom og behandling. 

Hos en normalvektig voksen person varer kroppens ernæringsreserver i ca. to måneder, men sykdom og skade kan forkorte denne tiden betraktelig. Underernæring fører til økt sykelighet, kanskje mest synlig etter større traumer og kirurgi. Underernæring kan føre til: 

  • Økt risiko for infeksjoner som f.eks. lungebetennelse og urinveisinfeksjon

  • Redusert muskelkraft (vanskelig mobilisering, dårlig hostekraft) 

  • Redusert sårtilheling (sårruptur og anastomosesvikt)

  • Anemi

  • Slapphet og mistrivsel

  • Økt risiko for død

Problemet synes størst hos eldre pasienter, pasienter med maligne sykdommer, pasienter med kroniske lungesykdommer, pasienter med alvorlige infeksjoner og pasienter med sykdommer i fordøyelsessystemet. Et ytterligere problem er at underernæring ved innleggelsen ofte forverres under sykehusoppholdet. Grunnene til dette kan være gjentatte episoder med faste i forbindelse med ulike prosedyrer, operative inngrep og dårlige måltidsrutiner. 

Det er et mål at personer i risiko for underernæring får dekket sine næringsbehov. 

Etiologi

Årsaken til underernæring er en negativ balanse mellom næringsinntak og næringsbehov. Det kan skyldes for lavt matinntak, mangelfullt opptak i tarmen, økt behov for energi og protein i forbindelse med f.eks. sykdom, eller en kombinasjon av disse faktorene. Underernæring utvikler seg raskt dersom man spiser mindre enn det kroppen har behov for. 

Symptomer

Redusert matinntak 

Vekttap 

Tap av muskelmasse eller muskelstyrke  

Lav kroppsmasse indeks (KMI) 

Diagnostikk

Kartlegge matinntak og vekttap (ikke planlagt vekttap på 5–10 % og halvert matinntak er alvorlige varsler), samt lav kroppsmasseindeks (KMI, se under).

 Det finnes ikke noe enkelt mål på underernæring. Ulike metoder må derfor kombineres når en skal stille en slik diagnose, og en god klinisk undersøkelse er særdeles viktig (se T23.1.1.1 Risikogrupper).

I den kliniske undersøkelsen inngår sykehistorie med tanke på kosthold og vekttap. Et ikke planlagt vekttap på 5–10 % og et halvert matinntak er i denne sammenheng alvorlige varsler. Det er imidlertid viktig å være klar over at ødem kan gi falskt forhøyet vekt, og at dehydrering kan gi falskt lav vekt.

Det er viktig å måle pasientens høyde og vekt for å regne ut kroppsmasseindeks (KMI) gitt som vekt (kg)/høyde2 (m). Hos voksne skal KMI normalt være 20–24,9, mens verdier på ≤ 18,5 tyder på underernæring (>70 år: KMI < 20), 25–29,9 er overvekt og ≥ 30 karakteriseres som fedme.  

I henhold til nasjonal faglig retningslinje for forebygging og behandling av underernæring skal pasienter rutinemessig screenes for ernæringsmessig risiko som en del av behandlingsopplegget i helse- og omsorgstjenesten. Til dette arbeidet anbefaler retningslinjen Screeningverktøyet malnutrition screening tool (MST). MST består av to spørsmål, et om endring i vekt og et om endring i matinntak.

I tillegg kan noen objektive undersøkelser være nyttige. Lav albuminkonsentrasjon i serum (ved innleggelse i sykehus og før innsetting av væskebehandling) kan sees ved alvorlig underernæring, men kan også være en markør på kroniske sykdommer og infeksjoner. Ved hjelp av noen enkle undersøkelser kan pasienter med underernæring vurderes bedre: se T23 Tabell 1 Inndeling av underernæring

Pasienter i risiko for underernæring skal kartlegges videre og det skal utarbeides en individuell ernæringsplan med formål om å sikre tilpasset og tilstrekkelig ernæring. 

Risikogrupper

Enteral eller parenteral ernæring individualiseres på bakgrunn av sykehistorie, klinisk undersøkelse, høyde, vekt, KMI og laboratoriefunn. Bruk av egnet screeningverktøy, MST, (se Diagnostikk) anbefales. Laboratoriefunn som serumkonsentrasjon av albumin og ev. transtyretin (prealbumin) må i alle tilfeller sammenholdes med kliniske og anamnestiske opplysninger. Noen pasientgrupper har i utgangspunktet økt risiko for underernæring:

  • Nedsatt bevissthet, kan ikke spise eller drikke (cerebralt insult, hodeskader)

  • Kritisk syke på intensivavdelinger

  • Postoperativt, særlig ved kirurgi på hode/hals og i buk

  • Ved gastrointestinal insuffisiens (malabsorpsjon)

  • Ved inflammatorisk tarmsykdom

  • Ved alvorlig organsvikt i nyrer, lever, hjerte og lunger

  • Eldre, skrøpelige pasienter og pasienter med kognitiv svikt

  • Ved kreftsykdommer

  • Ved cytostatikabehandling og/eller stråleterapi

  • Rusmiddelavhengighet

Det er riktig å forebygge underernæring ved tidlig intervensjon fremfor å vente på at underernæring utvikler seg.

Behandling

En ernæringsplan bør ta utgangspunkt i kostholdsregistrering eller kostholdsanamnese og inneholde ernæringsstatus, energi- og væskebehov samt energi- og væskeinntak. Videre skal ernæringsplanen skissere ernæringsmessige mål og tiltak, samt tidspunkt for evaluering av disse. 

Se Helsedirektoratet: Nasjonal faglig retningslinje for forebygging og behandling av underernæring (2022).  

Ernæringsplanen skal kontrolleres, evalueres og justeres jevnlig, tilpasset den enkelte pasient og tjenestenivå, for å sikre at tiltakene man iverksetter, gir ønsket effekt, at behandlingsmål nås, at behandlingen tolereres, og at den ikke gjør skade. I dette inngår å følge med på mat- og næringsinntak, toleranse for tiltak og vektutvikling. Juster eller stopp behandlingen dersom ernæringstiltakene ikke er gjennomførbare eller ikke gir ønsket effekt, eller i verste fall gjør skade. 

Aktuelle nettressurser

Helsedirektoratet. Nasjonal faglig retningslinje for forebygging og behandling av underernæring. 2022.