Generelt

Diagnosen stilles typisk i tenårene eller 40-60-års alder, men AIH kan opptre i alle aldre. Flere kvinner enn menn rammes (ca 3:1). Sykdommen er relativt sjelden, med en prevalens på ca. 17/100 000 innbyggere. Den opptrer ofte sammen med andre autoimmune sykdommer (cøliaki, tyreoiditt, diabetes mellitus og hemolytisk anemi). Utløsende faktor ved AIH er ukjent, men kan involvere miljøfaktorer (virus etc.), medisiner, urter og andre immuniseringer. Differensialdiagnostikk mot legemiddelindusert leversykdom (DILI) er vanskelig og viktig. AIH krever oftest livslang immunsupprimerende behandling.

Symptomer

Hos enkelte kan debuten ligne sykdomsbildet ved akutt virushepatitt (T1 Akutte virushepatitter ). Leverbiopsi bør tas før behandlingsstart for ikke å forpurre diagnostikk. Hos ca. 2/3 starter sykdommen snikende med slapphet, anoreksi, vekttap og ikterus eller oppdages tilfeldig hos asymptomatisk pasient ved utredning av forhøyede transaminaser.

Diagnostikk

Diagnosen er basert på en kombinasjon av kliniske tegn og laboratoriefunn, typisk histologisk bilde og utelukkelse av andre leversykdommer. Forhøyede transaminaser er ofte det som leder til mistanke og utredning av AIH, men inngår ikke i de diagnostiske kriteriene. Diagnosen baseres på funn av forhøyet serum IgG og/eller moderat eller høyt titer av visse sirkulerende autoantistoffer (ANA, anti-f-actin eller glatt muskel antistoffer (SMA), anti-LKM-1, anti-SLA). Anti-SLA kan iblant være det eneste positive autoantistoffet. Leverbiopsi skal alltid tas før behandling, da behandlingen kan kamuflere histologiske funn og vanskeliggjøre diagnostikk. Typiske histologiske funn er inflammatorisk aktivitet i portalområdene som sprer seg innover i leverlobuli (interfasehepatitt) med økt mengde plasmaceller. 

Behandling

1. Induksjonsbehandling: Standardbehandlingen for AIH er kombinasjonsbehandling med prednisolon og azatioprin. Man starter med prednisolon i monoterapi, og legger til azatioprin etter blodprøvekontroll, vanligvis etter 2 uker. Azatioprin trappes opp til 1-2 mg/kg. Prednisolon som monoterapi er et alternativ for pasienter der azatioprin er kontraindisert (f.eks. nedsatt TPMT-aktivitet, malignitet, oppstart under graviditet), men krever oftest høyere dose. Kombinasjonsbehandling med budesonid og azatioprin kan forsøkes ved moderat sykdomsaktivitet og steroidbivirkninger hos pasient uten cirrhose. Oppstart av behandling er en spesialistoppgave. 

2. Vedlikeholdsbehandling: Når pasienten er i remisjon, er målet å gå over til azatioprin i monoterapi. Steroider alene vil sjelden være aktuelt (se under induksjonsbehandling). Hvis standard behandling svikter, bør man kontrollere adherens, 6-TGN/MMP, TPMTgenotype. Overlapp-syndromer mot PSC og PBC er relativt vanlige og kan være årsaken til at transaminasene ikke normaliseres. I slike tilfeller må nytten av langvarig behandling med steroider og immunsuppressiva vurderes strengt. Ved intoleranse for azatioprin, anbefales mykofenolatmofetil sammen med prednisolon. Ved ufullstendig respons er takrolimus og ciklosporin de best dokumenterte alternativene; mykofenolatmofetil kan overveies, men synes mindre effektivt for disse pasientene. Avgjørelser om behandlingen er en spesialistoppgave.

3. Levertransplantasjon er aktuelt ved akutt leversvikt eller dekompensert cirrhose med kort forventet levetid, som for andre leversykdommer. Vurdering for transplantasjon er en sentralisert spesialistoppgave. Se OUS ehandboken dokument-id 134945.

Kontroll/oppfølging

Behandlingsmålet er klinisk, biokjemisk og histologisk remisjon. Biokjemisk remisjon er definert som normalisering av både transaminaser og IgG. Etter langvarig (> 2 år) komplett remisjon kan man overveie seponeringsforsøk, men det er høy risiko for residiv (80% innen ett år). Etter seponering må pasientene følges nøye den første tiden for raskt å diagnostisere tilbakefall. De fleste trenger livslang immunsuppressiv behandling. Det anbefales kontroll klinisk og biokjemisk fire ganger i året og leverstivhetsmåling mtp progresjon av fibrose. Pasienter i stabil fase kan kontrolleres av fastlege i samarbeid med spesialist.

Aktuelle nettressurser – barn

• Generell veileder i pediatri fra Norsk barnelegeforening (Autoimmun leversykdom) revidert 2011

Kilder

Vesterhus M, Wiencke K, Haukeland JW, Frigstad SO, Karlsen LN, Jørgensen KK, Folseraas T. Klinisk oversiktsartikkel: Diagnostikk og behandling av autoimmun hepatitt. Tidsskrift for Den norske legeforening 2021 Jun 22;141(10). 

Lohse AW, Sebode M, Jørgensen MH, Ytting H, Karlsen TH, Kelly D, Manns MP, Vesterhus M; European Reference Network on Hepatological Diseases (ERN RARE-LIVER) and of the International Autoimmune Hepatitis Group (IAIHG). Second-line and Third-line therapy for Autoimmune Hepatitis A position statement from the European Reference Network on Hepatological Diseases and the International Autoimmune Hepatitis Group. J Hepatol. 2020 Jul 21;S0168-8278(20)30470-0. 

EASL Clinical Practice Guidelines: Autoimmune hepatitis. European Association for the Study of the Liver. J Hepatol. 2015 Oct;63(4):971-1004. PMID: 26341719