Egenskaper

Rifabutin er strukturelt nært beslektet med rifampicin, men kan i spesielle situasjoner være bedre egnet pga. forskjeller i farmakokinetikk, farmakodynamikk og bivirkningsprofil. Rifabutin har i Norge vært lite brukt ved initialbehandling av mykobakterieinfeksjoner og må regnes som et spesialpreparat for utvalgte pasienter.

Antibakterielt spektrum

Rifabutin hemmer transkripsjon og proteinsyntese ved å binde seg til β-subenheten i bakterienes DNA-avhengige RNA polymerase som kodes av rpoB-genet. Mutasjoner i dette genet kan gi resistens mot rifabutin, men det er ikke alltid in vitro-samsvar mellom resistens mot rifabutin og rifampicin. Det foreligger ingen klinisk dokumentasjon om behandling med rifabutin mot rifampicinresistente isolater.

Rifabutin har høyere aktivitet enn rifampicin mot Mycobacterium tuberculosis, Mycobacterium avium complex (MAC) og Mycobacterium leprae. Rifabutin har også aktivitet mot NTM (ikke-tuberkuløse mykobakterier), men effekten er dårlig mot de mest hurtigvoksende variantene. I likhet med rifampicin har rifabutin god aktivitet mot Staphylococcus aureus, og dette gjelder også in vitro ved vekst i biofilm. Rifabutin har vært foreslått til behandling av multiresistente gramnegative bakterier (Enterobacteriaceae, Pseudomonas, Acinetobacter) i kombinasjon med polymyksiner som ødelegger ytre cellemembran og gjør cellen tilgjengelig for rifabutin.

Farmakokinetikk

Rifabutin er stabilt ved lav pH og kan derfor administreres peroralt, med eller uten mat. Biotilgjengeligheten er kun ca. 20 %, men dette kompenseres til en viss grad av bedre penetrasjon til celler og vev enn rifampicin. Rifabutin er en svakere induktor av CYP3A4 enn rifampicin, men hydrolyseres selv av CYP3A4 og konsentrasjonen påvirkes derfor av induktorer og hemmere av dette enzymet. Aktive metabolitter elimineres via nyrene.

Indikasjoner

Rifabutin er særlig indisert ved tuberkulose og NTM når det samtidig behandles med legemidler som interagerer med rifampicin. Dette kan gjelde HIV-pasienter behandlet med proteasehemmere eller NNRTI (non-nukleosid revers transkriptasehemmer), transplantasjonspasienter behandlet med takrolimus eller andre kalsinevrinhemmere, rusavhengige som bruker metadon eller buprenorfin, eller pasienter behandlet med atenolol. Det mangler randomiserte, kliniske studier for en rekke bruksområder.

Dosering og administrasjon

Rifabutin har vært gitt i ulike doseringsregimer fra 150–600 mg/dag avhengig av indikasjon og øvrig medikasjon. Behandlingen er spesialistbehandling og må tilpasses den enkelte pasient.

Bivirkninger

De viktigste bivirkningene er hematologiske (nøytropeni, trombocytopeni), gastrointestinale og oftalmologiske (uveitt, makulaødem, retinal vaskulopati). Bivirkningene er generelt relatert til alder, dose, komorbiditet og øvrig medikasjon. Mindre alvorlige bivirkninger inkluderer økning av leverenzymer, polyartralagi, influensalignende symptomer og hudreaksjoner. Som for rifampicin blir alle kroppsvæsker farget oransje ved bruk av rifabutin.

Graviditet, amming

Det er mangelfulle data for bruk av rifabutin ved svangerskap og amming, og midlet skal derfor kun brukes med forsiktighet når andre alternativer ikke er aktuelle.

Forsiktighetsregler

Rifabutin brukes i sammenhenger der det ofte er høy risiko for over- eller underdosering, og behandlingen bør derfor overvåkes av spesialist.

Informasjon til pasienten

Rifampicin kan gi rød/oransje farging av urin, feces, saliva, sputum, tårer og svette.