Generelt

En rekke tilstander, andre enn de nevnt ovenfor, kan føre til ekstra behov for væske og/eller elektrolytter.

En voksen person på 70 kg taper i normalsituasjone 1750-2500 ml vann per døgn. Individet må innta/tilføres nesten like mye for å være i normal væskebalanse. 

Vanntapet skjer via urin, avføring og i fordampning fra hud og i ekspirasjonsluft. Tilførsel via drikke, vann i mat og en viss metabolsk egenproduksjon av vann i kroppen. 

Summen av fordampningen fra huden og med ekspirasjonsluften kalles perspiratio insensibilis (umerkbar fordampning som foregår hele tiden, men er usynlig). Dette er tap av såkalt fritt vann med svært lite salter (eletrolytter). Perspiratio insibilis utgjør normalt ca 40 % av totalt døgnvæsketap, men vil øke med feber, varme omgivelser og ved hyperventilasjon. Det øker også litt under større kirurgi. 

Avkreftede pasienter, komatøse som ikke tar til seg mat/drikke, vil vesentlig tape vann ved perspiratio insensibilis, fordi diuresen og også salttapet avtar til et minimum grunnet hormonelle sparemekanismer (ADH og aldosteron). Det rene vanntapet vil gi en hyperosmolal eller hypernatremisk dehydrering. 

Feber

Som en tommelfingerregel kan vi regne med at væskebehovet øker med ca. 10 % for hver °C over 37 °C. Tapet består dels i økt fordampning, men også tap som svette forekommer. Hvis tapet ikke kan dekkes peroralt, kan tap i form av fordampning erstattes av glukose 50 mg/ml, vanligvis 500–1000 ml. (Etter forbrenning av glukose er det kun vann tilbake.) Svette inneholder elektrolytter og erstattes med balanserte løsninger som Ringer-acetat og Plasmalyte.

Polyuri

Økt tap av væske og elektrolytter kan også ha sin årsak i økt urinproduksjon. Før dette erstattes må en vurdere om dette er overskuddsvæske (ødem eller økt inntak) som skal ut. I denne sammenhengen er det normalt med økt urinproduksjon. Et eksempel er dagene etter et større operativt inngrep. Årsakene til polyuri kan være mange, f eks osmotisk diurese ved dårlig regulert diabetes, ved nyresvikt i polyurisk fase, ved diabetes insipidus eller ved gjentatt iv behandling med mannitol. Som ledd i utredningen av polyuri skal det alltid bestemmes elektrolyttinnhold (Na, K, Cl og osmolalitet) i døgnurin. I tillegg til å være viktig i diagnostikk, gir dette også en god rettesnor for hva slags væskeerstatning pasienten trenger.

Svette

Økt svetteproduksjon er vanlig når kroppen skal kvitte seg med et varmeoverskudd. Vanligvis er dette fysiologisk (kroppsarbeide, trening etc.), men sees også når kroppstemperaturen faller etter en febril episode. Vanligvis gir ikke økt svetteproduksjon behov for annet enn peroral erstatning av væske. Det er imidlertid viktig at denne væsken inneholder elektrolytter, først og fremst natrium. Om økt svettetap kun erstattes med vann, oppstår etter hvert hyponatremi som kan bli symptomgivende. 

En spesiell tilstand kan sees ved store fysiske anstrengelser i meget varmt klima, eksempelvis maratonløp når lufttemperaturen nærmer seg kroppstemperaturen (lufttemperatur > 30–35 °C). Enkelte kan da få problemer med å kvitte seg med overskuddsvarmen og kan utvikle en alvorlig hypertermi (kroppstemperatur > 41 °C). Dette er en livstruende tilstand som krever rask behandling i sykehus. Rikelige mengder med kalde infusjonsløsninger (krystalloider) samt tiltak for å senke kroppstemperaturen (overflatekjøling) er nøkkelpunkter i behandlingen.