Etiologi

Med kronisk diare forstår man vanligvis hyppige tømninger (>3 pr døgn) av vandig til grøtet avføring av mer enn 2 ukers varighet. En lang rekke sykdommer kan forårsake diare, også sykdommer som ikke nødvendigvis har sin primære lokalisasjon i fordøyelseskanalen. I tillegg kan diare oppstå som en bivirkning til ulike medikamenter. Dette avsnittet tar for seg en symptomatisk behandling uavhengig av etiologi. Langtidsbehandling forutsetter en grundig utredning av årsaksforhold. Diaré ved organisk sykdom er vanligvis sekretorisk eller osmotisk (nedsatt absorpsjon av næringsemner, vann, elektrolytter). Osmotisk diaré er gjerne måltidsrelatert, mens sekretorisk kan gi nattlige symptomer og betydelig væske og salttap. Se også T1.6 T1 Infeksiøse tarmsykdommer.

Behandling

Behandlingen rettes mot grunnlidelsen der den er diagnostisert og kan behandles. Antidiarébehandling med legemidler er symptomatisk. Vannbindende midler (Johannesbrødmel, loppefrø, linfrø og cerealfibre) og stoppende legemidler (loperamid), og under spesielle forhold kodein, er aktuelle. Dessuten er kostregulering og rehydrering viktig. Det finnes en rasjonelt sammensatt blanding av karbohydrater og elektrolytter som pulver til mikstur (Gem).

Gallesyrebindende midler som kolestyramin kan brukes ved diaré forårsaket av ileumdysfunksjon og etter ileocøkalreseksjon dersom pasienten fortsatt har kolon. Doseringen er individuell.

Aktuelle nettressurser – barn

• Generell veileder i pediatri fra Norsk barnelegeforening (Kronisk diare hos barn) revidert 2011