T12.9.2 Obstipasjon
Publisert: 01.02.2021
Kort oppsummering
Symptomer: Anamnese. Ev. måling av kolontransittid og defekografi
Behandling: Ikke-medikamentelle tiltak forsøkes først. Tilskudd av løselig fiber, hvetekli, linfrø, loppefrøprodukt, laktulose. Ev. makrogoler. Avvenning fra sekretorisk stimulerende midler. Ev. biofeedback ved bekkenbunnsdysfunksjon
Annet: Ved nyoppstått obstipasjon hos eldre må cancer coli utelukkes
Generelt
Obstipasjon forekommer hyppig i befolkningen og kjennetegnes av sjelden avføring med subjektivt besvær. En vanlig definisjon på kronisk obstipasjon er < 3 tømninger i uken og hard/knollet konsistens på avføringen.
Etiologi
En rekke ulike årsaksfaktorer kan gi obstipasjon, og det er vanlig å skille mellom primær og sekundær obstipasjon. Primær obstipasjon kalles også funksjonell eller idiopatisk obstipasjon og kan videre inndeles basert på kolontransittid (normal eller langsom) eller bekkenbunnsdysfunksjon. Ved primær obstipasjon er mulige årsaksfaktorer miljøforandring, lavt fiberinnhold i kosten, fysisk inaktivitet, dårlige vaner mht. å reagere på den rektale tømmingsrefleks (gjelder særlig barn) og sparsomt væskeinntak (gjelder særlig eldre). Pasienter med irritabel tarm-syndrom har ofte obstipasjon som ledd i sine mageplager (se over). Mulige årsaksfaktorer ved sekundær obstipasjon er cancer coli, nevrogene sykdommer (perifere som Mb. Hirschsprung og diabetes mellitus og sentrale som multippel sklerose og Parkinsons sykdom), intern rektal invaginasjon, ikke-nevrogene sykdommer og tilstander (elektrolytt- og hormonforstyrrelser som f.eks. hypotyreose, anorexia nervosa og graviditet) samt legemidler (opioider (NB! kodeinholdige preparater), langvarig laksantiamisbruk, jerntabletter, psykofarmaka, diuretika, antihypertensiva og antirevmatika). Intern rektal invaginasjon er et cirkumferensielt fremfall av rectumveggen som ikke overskrider analkanalen. Tilstanden forekommer hyppigst hos kvinner. De vanligste symptomene er en følelse av ufullstendig rektal tømming, obstipasjon, smerter og fekal inkontinens. Diagnosen bekreftes ved anoskopi og defekografi, og ledsagende funn er ofte rektocele og enterocele.
Diagnostikk
Inngående anamnese for å identifisere ulike årsaksfaktorer som nevnt over. Nyoppstått obstipasjon hos eldre er cancer coli inntil det er undersøkt for dette. Derfor er det viktig å utføreen kolonoskopiundersøkelse. Måling av kolontransittid og defekografi kan også være indisert (utføres bare ved enkelte sentre).
Behandling
Behandle ev. bakenforliggende årsak. Informasjon om mulige årsaksfaktorer og korrigerende tiltak. Oppfordre til regelmessighet med måltider, hvile, mosjon og toalettbesøk. Toalettbesøk tilstrebes om morgenen etter frokost fordi den gastrokoliske refleks da er sterkest. Rikelig væskeinntak anbefales (unngå te og søtmelk). Vurdere inntak av kostfiber, laksantia, surmelksprodukter og/eller svisker.
Ved kronisk obstipasjon kan det foreligge et misbruk av sekretorisk stimulerende midler. Det må i første rekke tilrådes kostomlegging, økning av væskeinntaket og fysisk aktivitet. Løselig fiber som knuste loppefrø er dokumentert effektivt gjennom oppsummert forskning. Om nødvendig gis i tillegg et cerealfiberprodukt, hvetekli, linfrø, loppefrøprodukt, laktulose e.l. Doseringen individualiseres og må som regel titreres gradvis. Avvenningen fra sekretorisk stimulerende midler bør skje gradvis over uker. Det foreligger pålitelig forskningsbasert kunnskap om makrogoler som effektivt legemiddel mot obstipasjon, spesielt hos eldre (og hos obstiperte barn med enkoprese). Biofeedback er dokumentert effektivt ved uttalt obstipasjon pga. bekkenbunnsdysfunksjon, men utføres kun ved enkelte sentre. Kirurgisk behandling kan bli nødvendig ved svikt av konservativ behandling selv om indikasjon for kirurgisk behandling er sjelden, og at resultatene ved slik behandling er usikker.
For en oversikt over oppdatert forskningsbasert kunnskap om ulike behandlingsalternativer ved obstipasjon vises også til www.clinicalevidence.bmj.com.