T12.9.2 Obstipasjon

Revidert: 10.06.2024

Kort oppsummering

Diagnostikk: Grundig anamnese for å kartlegge ulike årsaksfaktorer. Ev. måling av kolontransittid og defekografi
Behandling: Ikke-medikamentelle tiltak forsøkes først. Tilskudd av løselig fiber, hvetekli, linfrø, loppefrøprodukt, laktulose. Ev. makrogoler. Avvenning fra sekretorisk stimulerende midler. Ev. biofeedback ved bekkenbunnsdysfunksjon
Annet: Ved nyoppstått obstipasjon hos eldre må cancer coli utelukkes

Generelt

Obstipasjon forekommer hyppig i befolkningen og kjennetegnes av sjelden avføring med subjektivt besvær. En vanlig definisjon på kronisk obstipasjon er < 3 tømninger i uken og hard/knollet konsistens på avføringen i mer enn tre måneder. Symptomene kan variere avhengig av alvorlighetsgraden av forstoppelse. I tillegg kan de ha oppblåsthet, magesmerter, følelse av ufullstendig tømming og det er noe blokkerer eller obstruksjon i endetarmen.

Etiologi

En rekke ulike årsaksfaktorer kan gi obstipasjon, og det er vanlig å skille mellom primær og sekundær obstipasjon. Primær obstipasjon kalles også funksjonell eller idiopatisk obstipasjon og kan videre inndeles basert på kolontransittid (normal eller langsom) eller bekkenbunnsdysfunksjon. Ved primær obstipasjon er mulige årsaksfaktorer miljøforandring, lavt fiberinnhold i kosten, livsstil med liten eller ingen fysisk aktivitet, dårlige vaner mht. å reagere på den rektale tømmingsrefleks (gjelder særlig barn) og sparsomt væskeinntak (dehydrering) (gjelder særlig eldre). Pasienter med irritabel tarm-syndrom har ofte obstipasjon som ledd i sine mageplager (se over). Mulige årsaksfaktorer ved sekundær obstipasjon er cancer coli, nevrogene sykdommer (perifere som Mb. Hirschsprung og diabetes mellitus og sentrale som multippel sklerose og Parkinsons sykdom), intern rektal invaginasjon, ikke-nevrogene sykdommer og tilstander (elektrolytt- og hormonforstyrrelser som f.eks. hypotyreose, anorexia nervosa og graviditet) samt legemidler (opioider (NB! kodeinholdige preparater), langvarig laksantiamisbruk, jerntabletter, antidepressiva, diuretika, antihypertensiva og antirevmatika). Intern rektal invaginasjon er et cirkumferensielt fremfall av rectumveggen som ikke overskrider analkanalen. Tilstanden forekommer hyppigst hos kvinner. De vanligste symptomene er en følelse av ufullstendig rektal tømming, obstipasjon, smerter og fekal inkontinens. Diagnosen bekreftes ved anoskopi og defekografi, og ledsagende funn er ofte rektocele og enterocele.

Diagnostikk

Grundig detaljert anamnese for å identifisere ulike årsaksfaktorer som nevnt over er viktig. Nyoppstått obstipasjon hos eldre gir høy mistanke om cancer coli og koloskopi vil oftest være indisert. Måling av kolontransittid og defekografi kan også være indisert (utføres bare ved enkelte sentre).

Behandling

Behandle ev. bakenforliggende årsak. Informasjon om mulige årsaksfaktorer og korrigerende tiltak. Oppfordre til regelmessighet med måltider, hvile, mosjon og toalettbesøk. Toalettbesøk tilstrebes om morgenen etter frokost fordi den gastrokoliske refleks da er sterkest. Rikelig væskeinntak anbefales (unngå te og søtmelk). Vurdere inntak av kostfiber, laksantia, surmelksprodukter og/eller frukter som svisker, kiwi, aprikos og fiken.

Ved kronisk obstipasjon kan det foreligge et misbruk av sekretorisk stimulerende midler. Det må i første rekketilrådes kostomlegging, økning av væskeinntaket og fysisk aktivitet. Løselig fiber som knuste loppefrø er dokumentert effektivt gjennom oppsummert forskning. Om nødvendig gis i tillegg et cerealfiberprodukt, hvetekli, linfrø, loppefrøprodukt, laktulose e.l. Doseringen individualiseres og må som regel titreres gradvis. Avvenningen fra sekretorisk stimulerende midler bør skje gradvis over uker. Det foreligger pålitelig forskningsbasert kunnskap om makrogoler som effektivt legemiddel mot obstipasjon, spesielt hos eldre (og hos obstiperte barn med enkoprese). Prukaloprid (Resolor®) tilhører en gruppe tarmbevegelsesfremmendelegemidler (gastrointestinale prokinetika). Det virker på muskelveggen i tarmen og bidrar til å gjenopprette dennormale tarmfunksjonen. Prukaloprid brukes til behandling av kronisk forstoppelse hos voksne der laksativer ikke fungerer bra nok, men er bare godkjent for bruk hos kvinner. Ellers er biofeedback dokumentert effektivt ved uttalt obstipasjon pga bekkenbunnsdysfunksjon, men utføres kun ved enkelte sentra.

Rektal (transanal) irrigasjon (irrigasjonsterapi) med lunkent vann (TAI) kan også brukes for obstipasjon, men ikke hos pasienter med IBS-C.

Kirurgisk behandling, blant annet appendicostomi (blindtarmen blir lagt frem som en stomi for å regulere og kontrollere tarmtømming ved hjelp av skylling), kan bli nødvendig ved svikt av konservativ behandling selv om indikasjon for kirurgisk behandling er sjelden, og at resultatene ved slik behandling er usikker.

Se også BMJ Best Practice Treatment algorithm.