T12.9.1 Irritabel tarm-syndrom

Publisert: 01.02.2021

Sist endret: 14.02.2022

Kort oppsummering

Symptomer: Magesmerter/ubehag knyttet til et forstyrret avføringsmønster
Diagnostikk: Baseres på eksklusjon av organisk sykdom (negativ diagnostikk) og tilstedeværelse av typiske symptomer (positiv diagnostikk). Utredningen bør være mer omfattende hvis det foreligger såkalte alarmsymptomer som utilsiktet vekttap, blod i avføring enn hvis slike mangler.
Behandling: Informasjon om normale funn ved adekvat utredning kan i seg selv ha terapeutisk effekt. Mange pasienter opplever bedring av symptomene ved å redusere inntaket av tungt fordøyelige karbohydrater - lav FODMAP (fermenterbare oligo-, di- og monosakkarider og polyoler) diet.

Generelt

Irritabel tarm-syndrom forekommer hos om lag 10% av befolkningen. Tilstanden oppfattes ofte som en forstyrrelse i tykktarmens funksjon (tidligere kalt colon irritabile), selv om andre deler av fordøyelseskanalen også kan være involvert. Magesmerter er et sentral symptom for å sette diagnosen ifølge Roma IV kriteriene. Tilstanden ledsages ofte av kroniske plager fra andre organsystemer, som muskelsmerter (fibromyalgi) og utmattelse (fatigue).

Etiologi

Årsaken er ukjent, men avvik i ett eller flere av tarmens kontrollsystemer (sentralnervesystemet, det enteriske nervesystem, tarmens hormonsystem, tarmens immunsystem og tarmfloraen) er sannsynligvis involvert i symptomutviklingen. Genetikk og psykiske faktorer (depresjon og angst) spiller også en rolle i etiologien. Om lag 10 % av tilfellene er postinfeksiøse og kan utvikle seg etter både virale, bakterielle og parasittære gastroenteritter.

Symptomer

Symptomene ved irritabel tarm-syndrom omfatter magesmerter/ubehag, oppblåshetgassplager og avføringsforstyrrelser. Magesmertene er sjelden distinkte, og beskrives typisk som en ubehagsfølelse i nedre deler av buken som lindres etter god tarmtømming. Pasienter med irritabel tarm-syndrom danner neppe mer tarmgass enn friske personer, men er mer følsomme for utvidelse av tarmene og har dårligere evne til å kvitte seg med tarmgass. Oppblåsthet som tiltar i løpet av dagen, forverres etter måltider, og forsvinner om natten er typisk. Avføringen er unormal både med hensyn til frekvens og konsistens, og det er ikke nødvendigvis samsvar mellom disse to målene: Ufullstendig tømming er for eksempel en vanlig forstyrrelse som gjør at pasienten må gå ofte på do, men får ut lite avføring (pseudo-diaré). Avføringen kan være klebrig (på grunn av mye slim) og flyte i klosettskålen (på grunn av mye gass). Flere opplever også vekslende avføring mellom løs og hardmage, og det kan gå flere dager slik.

Diagnostikk

Diagnosen stilles etter internasjonalt aksepterte konsensuskriterier (Roma IV) som følger: Pasienten skal være plaget med tilbakevendende magesmerter som har vart i minst seks måneder. I tillegg skal smertene ha vært til stede minst én dag per uke i de siste tre måneder. Samtidig må smertene være forbundet med minst to av følgende kriterier:

Relatert til defekasjon
Assosiert med endret avføringsfrekvens
Assosiert med endring av avføringens form (utseende)

Basert på avføringens konsistens deles tilstanden inn i diarédominert (IBS-D), forstoppelsesdominert (IBS-C) og blandet (IBS-M: vekslende mellom diare og forstoppelse) subgruppe. Viktige differensialdiagnoser er inflammatoriske tarmsykdommer (ulcerøs kolitt og Mb Crohn), cøliaki, mikroskopisk kolitt, laktose intoleranse og kolorektal kreft. Det er nødvendig å identifisere alarmsymptomer som blod i avføringen, signifikant vekttap og familiær opphopning av kolorektal kreft. Vedvarende diaré og nattlige plager bør ikke uten videre diagnostiseres som irritabel tarm-syndrom. Pasienter over 50 år med endret avføringsmønster eller nyoppståtte plager bør gjennomføre koloskopi for å utelukke kolorektal kreft. Supplerende undersøkelser som blodprøver (eksempelvis Hb og antistoffer mot vevstransglutaminase), avføringsprøver (eksempelvis hemofec og kalprotektin) og endoskopi med vevsprøver kan være indisert basert på en klinisk vurdering og nevnte alarmsymptomer.

Ved diagnostikk bør det også tas fekal elastase-1 for å utelukke bukspyttkjertel svikt og serum spesifikk IgE nivå mot matvarer for å utelukke mat-allergi og intoleranser.

Behandling

Generell terapeutisk tilnærming: En tidlig og tydelig rolleavklaring er ofte nyttig: pasienten er ekspert på opplevelsen av plagene, mens legen er ekspert på tolkningen av symptomene. Dette innebærer at legen skal anerkjenne pasientens plager og ikke begi seg inn i en diskusjon om hvorvidt symptomene er «reelle». Den viktigste legejobben er å utelukke organisk sykdom, og informasjon om normale funn kan i seg selv ha terapeutisk effekt. Det er vesentlig å avdekke angst for alvorlig sykdom som kan være en betydelig tilleggsbelastning. Gjentatte undersøkelser inkludert skopier kan skape usikkerhet og vedlikeholde slik angst. Det er derfor viktig å avslutte utredningsprosessene når adekvat differensialdiagnostikk er utført og stille diagnosen irritabel tarm-syndrom.

Så lenge årsaken er ukjent, er behandlingen symptomlindrende. Regelmessighet er et nøkkelord, og gjelder både med hensyn til toalettvaner, måltider, fysisk aktivitet og søvn. Pasientene er ofte unge og tilstanden er i utgangspunktet kronisk og godartet. Det er derfor vesentlig at behandlingen ikke gjør mer skade enn nytte, og medikamentelle tiltak bør ikke være førstevalg.

Pasienter med irritabel tarm-syndrom opplever ofte forverring av symptomene ved inntak av mat med stort innhold av tungt fordøyelige karbohydrater. Tilstanden ble tidligere kalt «gjæringsdyspepsi» og i nyere tid har den såkalte lav FODMAP-dietten fått stor tilslutning. Denne dietten går ut på å redusere inntaket av kortkjedede karbohydrater som i liten grad absorberes i tynntarmen, men fermenteres av mikrober i tykktarmen (FODMAP: fermenterbare oligo-, di- og monosakkarider og polyoler). Prinsippet er allerede tatt inn i nasjonale ernæringsråd, men helseeffekten av denne dietten på lang sikt er ukjent.

Spesifikk behandling rettet mot ulike symptomer kan være indisert hos et mindretall av pasientene. Det arbeides med å utvikle nye medikamenter mot tilstanden. Linaklotid (Constella) og eluksadolin (Truberzi - utgått 2019, se SLV) er sålangt de eneste godkjente preparatene i Norge med spesifikk indikasjon irritabel tarm-syndrom (henholdsvis irritabel tarm-syndrom med forstoppelse (IBS-C) og irritabel tarm-syndrom med diare (IBS-D)). Eluksadolin er ikke tilgjengelig per i dag på markedet i Norge. Peppermynteolje (Colpermin) enterokapsel er tilgjengelig i Norge. Dette er et plantebasert legemiddel indisert til voksne, ungdom og barn fra 8 år for symptomatisk lindring av mindre spasmer i mage-tarmkanalen, flatulens og magesmerter, spesielt hos pasienter som lider av irritabel tarmsyndrom. For en oversikt over oppdatert forskningsbasert kunnskap om ulike behandlingsalternativer ved irritabel tarm-syndrom vises til www.clinicalevidence.bmj.com.

Nasjonal kompetansetjeneste for funksjonelle mage-tarmsykdom allokert til Haukeland universitetssykehus bygger opp og sprer kompetanse om utredning og behandling av funksjonelle mage-tarmsykdommer til helsepersonell, pasienter, pårørende og allmennheten. Formålet er å sikre tidlig diagnose, større diagnostisk sikkerhet, samt spre kunnskap om hvordan sykdommen kan takles i hverdagen. De tilbyr også IBS-skole og Mage-tarmskolen på internett (et elektronisk behandlingstilbud for alle med IBS) som pasientene kan få nytte av det.