Se også

L1 Antivirale midler og L1 Revers transkriptasehemmere (hiv, hepatitt B)

Egenskaper og antiviralt spektrum

Tenofovir er en nukleotidanalog som virker som revers transkriptasehemmer på samme måte som nukleosidanalog revers transkriptasehemmere. Effekt mot hiv-1 og hiv-2 samt mot hepatitt B-virus (HBV). Det er påvist nedsatt følsomhet hos virus fra pasienter som har fått behandling med nukleosidanaloger og har utviklet resistens overfor disse. Tenofovir gir oftest betydelig reduksjon av HBV DNA hos pasienter med kronisk hepatitt B og pasienter med hiv/HBV koinfeksjon.

Tenofovir (aktiv substans) finnes tilgjengelig som to foresterede prodrugs, hhv. tenofovir disoproksil (TDF) og tenofovir alafenamid (TAF). Begge tas opp og konverteres til tenofovir som fosforyleres intracellulært til aktiv substans (tenofovirdifosfat). Hovedforskjellen er at TAF har en helt annen vevsdistribusjon som gir lavere plasmakonsentrasjoner, men høyere konsentrasjon i relevant vev inkl. lymfoid vev og hepatocytter. Tenofovir som TAF gir derved tilsvarende antiviral effekt i relevant vev selv med ca. 11 % av en TDF-dose. Eksponering av tenofovir med TAF gir derfor reduksjon av uønskede langtidsbivirkninger av tenofovir (nyrevev, beinmetabolisme).

Farmakokinetikk

Biotilgjengeligheten er 25–40 % ved peroral tilførsel. Denne er størst ved samtidig inntak av mat. God penetrasjon til de fleste vev og kroppsvæsker. Høyeste konsentrasjoner i lymfocytter, nyrer, lever og tarminnhold. Metaboliseres i liten grad. Utskilles via nyrene 70–80 % umetabolisert. Aktiv tubulær sekresjon. Halveringstiden er tofasisk: Initialt 12–18 timer, deretter terminal intracellulær halveringstid opp til 50 timer.

Indikasjoner

Hiv infeksjon, i kombinasjon med andre antiretrovirale midler. TDF indisert for behandling av kronisk aktiv hepatitt B, mens TAF mot HBV-infeksjon anbefales bare dersom entekavir og TDF ansees som kontraindisert.

Dosering og administrasjon

245 mg × 1 (tenofovir disoproksil) hhv. 25 mg x 1 (tenofovir alafenamid). Tas med mat. Behandlingen bør startes og følges opp av lege som har erfaring med behandling av hiv-infeksjon og/eller behandling av kronisk hepatitt B.

Overdosering

Se G12 Legemiddeloversikt (alfabetisk) – Toksisitet, klinikk og behandling 
og G12 Legemiddeloversikt (alfabetisk) – Toksisitet, klinikk og behandling

Bivirkninger

Diaré, kvalme og oppkast som sjelden gir grunn til seponering. Hypofosfatemi sees ofte, men er vanligvis forbigående uten behov for fosfattilskudd. Enkelte pasienter kan få alvorligere påvirkning av nyrefunksjonen. Eldre pasienter, pasienter med nedsatt nyrefunksjon og pasienter som får andre potensielt nyretoksiske legemidler bør følges nøye. Hos slike pasienter er det beskrevet akutt nyresvikt, renal tubulær acidose.

Graviditet, amming

Erfaring med bruk hos gravide er begrenset. Se også generelt L1 Graviditet, amming.

Forsiktighetsregler

Hepatitt B-eksaserbasjon sett etter seponert tenofovir. Fare for interaksjoner, se Direktoratet for medisinske produkters interaksjonssøk eller www.hiv-druginteractions.org.

Kontraindikasjoner

Alvorlig nedsatt nyrefunksjon.

Kontroll

Kreatinin clearance bør være estimert før oppstart. Nyrefunksjon, fosfat og elektrolytter bør følges minst hver 4. uke i starten hos pasienter med økt risiko for nyretoksisitet.