Egenskaper

Vankomycin er et glykopeptidantibiotikum som har baktericid virkning gjennom å hemme celleveggsyntesen på et tidligere stadium enn betalaktamantibiotika. Vankomycin er et viktig reservemiddel mot grampositive mikrober med naturlig (enterokokker) eller ervervet (MRSA) resistens mot andre antibiotika. Absorberes nesten ikke etter peroral administrasjon og er derfor blitt brukt ved infeksjoner i mage-tarm-kanalen, f.eks. ved antibiotikaassosiert enterokolitt forårsaket av Clostridium difficile.

Antimikrobielt spektrum

Grampositive bakterier inkludert enterokokker og meticillinresistente stafylokokker. Gramnegative bakterier er resistente mot glykopeptidantibiotika.

Farmakokinetikk

Biotilgjengeligheten er mindre enn 1 % ved peroral tilførsel. Denne kan øke ved inflammasjon i gastrointestinaltraktus. God penetrasjon til ulike kroppsvæsker, men dårlig til cerebrospinalvæsken, selv ved betente meninger. Ved behandling av meningitt og intracerebrale infeksjoner kan derfor intratekal administrasjon være aktuelt. Metaboliseres ikke. Utskilles hovedsakelig via nyrene. Halveringstiden er 4–6 timer.

Indikasjoner

Alvorlige stafylokokk‑ og enterokokkinfeksjoner når mikrobene er resistente mot betalaktamantibiotika. Ved endokarditt anbefales kombinasjonbehandling med aminoglykosid, for Enterococcus faecium bør dette være gentamicin pga. iboende resistens mot andre aminoglykosider. Peroral behandling av alvorlig antibiotikaassosiert enterokolitt forårsaket av Clostridium difficile.

Dosering og administrasjon

Bør helst gis som intravenøs infusjon pga. risiko for flebitt; må ikke gis intramuskulært.

• Intravenøst: 500 mg × 4 eller 1 g × 2

• Peroralt (ved pseudomembranøs kolitt): 125–500 mg × 4

Behandlingen bør startes på sykehus eller i samråd med spesialist i infeksjonsmedisin eller medisinsk mikrobiologi.

For å oppnå tilstrekkelig serumkonsentrasjon og samtidig unngå bivirkninger skal serumkonsentrasjonen kontrolleres regelmessig under pågående terapi, spesielt ved samtidig bruk av andre nefrotoksiske legemidler. Bunnkonsentrasjonen bør ikke være lavere enn 15–20 mg/l. Terapeutisk verdi en time etter avsluttet infusjon bør ligge rundt 20–40 mg/l. Verdier over 50 mg/l bør unngås.

Overdosering

Se G12 Legemiddeloversikt (alfabetisk) – Toksisitet, klinikk og behandling

Bivirkninger

Vanlige: Smerter og tromboflebitt ved intravenøs administrasjon, risikoen kan reduseres med langsommere injeksjonshastighet (minst 1 time) og mer fortynnet løsning. Vevsnekrose ved ektravasal injeksjon. Tidligere ofte påvist såkalt Red Man Syndrome som er en infusjonsrelatert hypersensitivitetsreaksjon med raskt blodtrykksfall, rødhet og erytem på overkroppen. Sees vanligvis få minutter etter påbegynt infusjon, men kan også komme etter avsluttet infusjon med varighet av noen timer.

Potensielt alvorlige: Hypersensitivitetsreaksjoner/anafylaksi med fall i blodtrykk, stridor, pustevansker, urtikaria, kløe og muskelspasmer forekommer relativt hyppig. Også alvorlige hudreaksjoner som Stevens-Johnsons syndrom, toksisk epidermal nekrolyse, eksfoliativ dermatitt og lineær IgA bulløs dermatose er rapportert. Pseudomembranøs diaré og kolitt, se L1 Bivirkninger og …. Både ototoksiske og nefrotoksiske bivirkninger kan forekomme. Ototoksisitet (skade på 8. hjernenerve) kan være forbigående eller permanent. Hematologiske reversible bivirkninger som nøytropeni, eosinofili og i enkelte tilfeller trombocytopeni.

Høyt forbruk av glykopeptider på avdelings- og sykehusnivå kan føre til økt forekomst av vankomycinresistente enterokokker (VRE). Dette gjelder spesielt peroral bruk av vankomycin.

Graviditet, amming

Graviditet: Begrenset klinisk erfaring. Absorberes praktisk talt ikke etter peroral tilførsel. Risiko for ototoksisitet tilsier tilbakeholdenhet. Ammming: Overgang til morsmelk er liten. Systemisk absorpsjon ubetydelig. Kan brukes av ammende.

Forsiktighetsregler

Forsiktig ved nedsatt nyrefunksjon, hos premature og spedbarn og hos dialysepasienter. Bør unngås hos pasienter med nedsatt hørsel.

Krever konsentrasjonsbestemmelse. Forsiktighet ved samtidig bruk av andre nyre- og ototoksiske legemidler som aminoglykosider, amfotericin B, ciklosporin og furosemid.

Kontroll og oppfølging

Krever konsentrasjonsbestemmelse. Ved nedsatt nyrefunksjon bør dessuten nyrefunksjonen og 8. hjernenerve kontrolleres. Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen.