T3.2.2.5 Sentral diabetes insipidus

Publisert: 22.09.2021

Generelt

Mangel på antidiuretisk hormon (ADH). Sykdommen finnes i alle grader og kan være livstruende, spesielt om pasienten er bevistløs eller har ødelagt tørstesans.

Etiologi

Årsaken til sentral diabetes insipidus er oftest kirurgisk traume, stråleterapi eller affeksjon av hypotalamus, men sjeldnere primær sykdom begrenset til bare hypofysen. Tilstanden kan være forbigående etter hypofysekirurgi. Ca. 25% av tilfellene er ideopatiske. Autoimmun lymfocytær hypofysitt forekommer oftere enn tidligere antatt, og kan forårsake diabetes insipidus. Et lignende bilde sees ved såkalt nefrogen diabetes insipidus som skyldes sviktende vasopressinrespons i nyren. Dette forekommer ofte etter langvarig behandling med litium. Genetisk betinget nefrogen diabetes insipidus er en sjelden tilstand.

Diagnose

Ved uttalt diabetes insipidus med svær diurese, hypernatremi og kjent hypofysesykdom er videre utredning ofte ikke nødvendig. Ved mistanke om diabetes insipidus uten kjent hypofyse-/hypotalamussykdom bør det føres drikke-/diureseliste før det ev. gjøres videre testing. Tørstetest med faste for vann over natten er nå delvis erstattet med argininstimulert copeptinmåling som gjøres i avdelinger med spesiell kompetanse på dette, se f.eks. OUS ehåndboken.

Symptomer

Høy diurese, fortynnet urin (med lav spesifikk vekt og osmolalitet), tørste og ev. dehydrering.

Behandling

Desmopressin smeltetabletter er førstehåndspreparat.

Ved nefrogen diabetes insipidus kan tiazider redusere urinvolumet med ca. 50 %.

Aktuelle nettressurser - barn

Pediatriveileder, Norsk barnelegeforening. 2.15 Diabetes insipidus, Revidert 2017.

Legemiddelomtaler og preparater

L6 Karbamazepin

L8 Tiazider