Pasienter med atrieflimmer har i de fleste tilfeller langvarig indikasjon for antikoagulasjonsbehandling, for å forebygge emboliske hjerneslag og systemiske embolier. De eneste atrieflimmer pasienter som ikke har denne indikasjon er de såkalte «lone fibrillators», altså yngre pasienter uten noen bakenforeliggende strukturelle forandringer i hjertet.

DOAK, også kalt NOAK, er et eksempel på farmaka der kunnskap om mulige legemiddelinteraksjoner er svært viktig. Dette for å forhindre økte eller for lave konsentrasjoner av legemiddelet, som enten kan medføre økt blødningsfare, eller for lav beskyttelse mot tromboemboliske hendelser. I motsetning til warfarinbehandling (vitamin K antagonister så som marevan), der INR måling kan dokumentere ønsket effekt av legemiddelet, finnes det for alle praktiske rutineforhold ikke en virknings-monitoreringsmulighet for DOAK. I lys av disse forhold er interaksjonene mellom ulike legemidler og DOAK en hyppig klinisk problemstilling.

En arbeidsgruppe under EHRA/ESC (European Heart Rhythm Association / European Society of Cardiology) har utgitt en praktisk veiledning for bruken av DOAKs i klinisk praksis. Se G4.8.4 …, (gjengitt med tillatelse fra EHRA/ESC) som viser noen interaksjonsproblemer for de kjente fire DOAKs, med estimat for effekten av interaksjonen.

Et like viktig aspekt er knyttet til redusert nyrefunksjon og bruk av DOAKene, se G4.8.5 …, (gjengitt med tillatelse fra EHRA/ESC). En anbefaler å monitorere nyrefunksjonen jevnlig, særlig hos eldre pasienter der en fysiologisk nedsettelse av nyrefunksjonen alltid må påregnes. Ettersom atrieflimmer er en sykdom hovedsakelig hos de eldre i samfunnet, er disse tiltak viktige. Også her er målet å unngå akkumulerte konsentrasjoner av antikoagulantia og dermed risiko for blødningskomplikasjoner.