Generelt

Doping og dopingmidler er begreper som fremkaller negative assosiasjoner. Det er derfor viktig at man som lege er klar over at flertallet av de midlene som står på idrettens dopingliste, er legemidler som er utviklet til bruk i behandlingen av pasienters sykdommer og plager. Det er følgelig ikke betenkelig fra en medisinsk synsvinkel å bruke stoffer som står på dopinglisten (World Anti-Doping Agency (WADAs) forbudsliste) til terapeutiske formål. Dopinglisten oppdateres årlig.

Det kan oppstå problemer ved bruk av slike stoffer hos personer som faller inn under Norges idrettsforbunds (NIFs) regelverk vedrørende idrettsutøvere. Dette omfatter i praksis alle idrettsutøvere i forbund organisert av NIF over 15 år. Hoveddelen av dette kapittel omhandler problemstillinger knyttet til dette, men også doping utenfor idretten omtales.

Straffelovens § 162b rammer fra 1. juli 2013 (jfr. Legemiddellovens § 24a) den som ulovlig tilvirker, innfører, utfører, oppbevarer, sender, overdrar, erverver, besitter eller bruker stoffer som etter regler fastsatt av Kongen, er ansett som dopingmidler. Dette er tilsvarende de bestemmelsene som gjelder for narkotika.

Dopingmidler i strafferettslig sammenheng kan deles inn tre hovedgrupper, der stoffene er ansett for å være særlig helseskadelige, konkurranseødeleggende eller innebære stor spredningsrisiko:

1. anabole androgene steroider (AAS), herunder testosteronpreparater

2. sentralstimulerende stoffer

3. veksthormon/vekstfaktorer (insulinlignende vekstfaktorer og mekanovekstfaktorer)

De aller fleste dopingmidler er også legemidler. Forbudet i Legemiddelloven § 24a gjelder erverv, besittelse og bruk for annet enn til medisinske og vitenskapelige formål. Dersom stoffene/preparatene er ervervet i samsvar legemiddellovgivningen, vil brukeren ha lovlig adkomst.

Med bruk menes tilførsel av dopingmidler uavhengig av om vedkommende selv tilførte stoffet eller fikk hjelp av andre, for eksempel ved injeksjon. Forbudet gjelder derimot ikke selve forekomsten av dopingmidler i kroppen. Testosteron som finnes naturlig i kroppen vil for eksempel ikke bli omfattet av forbudet.

Betegnelsen doping i strafferettslig sammenheng brukes om ikke-medisinsk bruk av stoffene på dopinglisten. Det vil i all hovedsak omfatte de ovennevnte stoffene (1-3) som ikke fremgår av narkotikalisten.

Helse- og omsorgsdepartementet er ansvarlig for forskrift av 30. april 1993 om hva som skal anses som dopingmidler i henhold til Straffelovens § 162b. Her har man tatt ut narkotika fordi narkotika rammes av strengere bestemmelser. I Helse- og omsorgsdepartementets forskrift finner man heller ikke en rekke andre stoffer som står på idrettens dopingliste fordi de ikke er ansett å være særlig helseskadelige, i særlig grad konkurranseødeleggende eller innebære stor spredningsrisiko. Forskriftens dopingliste fastsettes av Statens legemiddelverk. Dette betyr at det med hjemmel i Straffelovens § 162b er fastsatt en forskrift om hva som skal anses som dopingmidler, og Statens legemiddelverk er gitt myndighet til å oppdatere forskriftens dopingliste. Denne dopinglisten er som det fremgår, mindre omfattende enn WADAs forbudsliste.

Aktuelle nettressurser

• Antidoping Norge

• Dopinglisten oppdatert (WADAs forbudsliste)

• Medisinsk fritak (TUE) Antidoping Norge

• Norsk portal for legemiddel- og rusmiddelanalyser (Farmakologiportalen)

• Norsk portal for medisinsk-genetiske analyser (Genetikkportalen)