G27 Avmedisinering

Skånsom nedtrapping og seponering av legemidler

Publisert: 20.06.2018

Sist endret: 18.07.2018

Morten Finckenhagen, Renate Pettersen, Kirsten Viktil, Solveig Vist, Olav Spigset.

Avmedisinering eller «deprescribing» kan defineres som en prosess der helsepersonell planmessig trapper ned og seponerer uhensiktsmessige legemidler for å forebygge alvorlige bivirkninger og bedre pasientens helse og livskvalitet. I dette kapittelet beskrives noen enkle prinsipper og praktiske råd for avmedisinering.

Avmedisinering er særlig aktuelt hos eldre og pasienter som lider av flere kroniske sykdommer (multisyke), men kan være aktuelt å vurdere for pasienter i alle aldersgrupper. Forskning og klinisk erfaring med avmedisinering har vist god effekt på pasientenes helse og livskvalitet uten negativ påvirkning på dødelighet, komplikasjoner og sykehusinnleggelser.

Mange leger vegrer seg for å avslutte behandling med legemidler. Årsakene kan være frykt for forverring av pasientens tilstand, respekt for andre legers behandling, tidspress, uklare ansvarsforhold, at pasientens kliniske tilstand er stabil, uavklarte forventninger fra pasient eller pårørende, etiske dilemmaer og ikke minst mangelfullt kunnskapsgrunnlag og beslutningsstøtte for å avslutte behandling. For eksempel er praktiske seponeringsråd ikke en fast del av omtalen til det enkelte legemiddel i den fullstendige preparatomtalen (SPC) eller i Felleskatalogen.

Behandling av eldre og multisyke i henhold til nasjonale retningslinjer medfører ofte forskrivning av mange legemidler, noe som øker risikoen for bivirkninger og interaksjoner. Enkelte pasienter trenger mange legemidler for å overleve og opprettholde livskvalitet og verdighet. Derfor er ikke avmedisinering et mål i seg selv. Bruk av unødvendige og uhensiktsmessige legemidler omtales gjerne som polyfarmasi. Avmedisinering har som mål å forebygge nettopp dette.

Håndtering og inntak av et stort antall tabletter oppleves av mange pasienter som en belastning. Det kan medføre psykisk stress, misforståelser, feilbruk, lav etterlevelse og nedsatt appetitt. For helsepersonell tar arbeidet med kontroll og utdeling av legemidler mye tid og kan gå utover andre viktige oppgaver som pleie, omsorg og miljøtiltak. Utgiftene til legemidler og pasientskadene som følge av legemiddelrelaterte problemer er dessuten en betydelig byrde for samfunnet.

Avmedisinering må sees i sammenheng med overordnede behandlingsmål og diskuteres med pasienten, eventuelt også med pårørende. Diagnoser, subjektive plager, livssituasjon, leveutsikter samt nytte og risiko ved behandlingen må vurderes. Pasientens ønsker og prioriteringer bør veie tyngst, oppsummert i spørsmålet: Hva er viktig for deg? For pasienter i livets sluttfase og for dem med langtidsopphold i sykehjem, vil lindring av plager her og nå ofte være viktigere enn å forebygge sykdom og forlenge livet. Hjemmeboende eldre med godt funksjonsnivå, vil kanskje ønske å fortsette med forebyggende legemidler. Hvis pasienten mangler samtykkekompetanse, må slike spørsmål diskuteres med pårørende. Uten nære pårørende bør beslutningene bygge på anerkjente medisinske og etiske prinsipper.

Underkapitler