Myokards irritabilitet og vulnerabilitet er økt etter myokardinfarkt. Dette forsterker den proarytmiske effekt av klasse I antiarytmika, teofyllin, levodopa, adrenerge beta-2-agonister og trisykliske antidepressiva.

Myokards kontraktilitet, som er en viktig parameter ved hjertesvikt, kan bli ytterligere kompromittert av disopyramid, adrenerge betablokkere og de fleste kalsiumantagonister (unntatt de mest karselektive).

Manifestering eller forverring av sviktsymptomer kan skje ved bruk av

1. NSAID (redusert natrium- og væskeutskillelse, redusert diuretikaeffekt)

2. Natriumholdige antacida

3. Antidepressiva

4. Antipsykotika

En spesiell plass innen emnet «legemiddeldosering ved hjertesvikt» inntar de legemidler som samlet representerer den moderne, komplekse behandling rettet mot hjertesvikt. Man har de siste årene gjort en tydelig forskjell mellom hjertesvikt med redusert pumpefunksjon, forkortet som HFrEF, og hjertesvikt med bevart pumpefunksjon (HFpEF). Definisjonen beror på måling av venstre ventrikkels utdrivingsfraksjon (EF; ejection fraction), der en EF<40% klassifiseres som HFrEF («reduced») og en EF>50% som HFpEF («preserved)». Imellom disse ligger de pasienter som har HFmrEF («mildly reduced»).

Denne forskjell er viktig, da det bare finnes meget begrensede legemidler som er indisert for HFpEF pasienter. Disse omfatter først og fremst de 2 SGLT2-hemmere empagliflozin og dapagliflozin, samt aldosteronantagonister (mineralokortikoidreseptor antagonister). 

På den andre siden har man som nevnt komplekse terapeutiske algoritmer for behandling av HFrEF pasienter. Mens man tidligere har anbefalt langsom opptitrering av hjertesviktsmedisiner, typisk over 3 måneder, har de nyeste European Society of Cardiology (ESC) retningslinjer lagt opp til at man kan forkorte opptitreringen hos pasienter uten hypotensjon til 2-4 uker. Tabell 3 viser typiske start- og måldoseringer av de vanligste hjertesviktsmedisiner for HFrEF.  Se G4.8.3 Tab. 3: Legemiddeldosering ved hjertesvikt:  Vanlige legemidler brukt som hjertesviktbehandling med henholdsvis startdoser og måldosering.