Legemiddelabsorpsjon

Viktige årsaker til forsinket eller redusert absorpsjon er nedsatt mesenterial blodgjennomstrømning og nedsatt intestinal motilitet. I begge tilfeller skyldes dette økt sympatisk tonus. Samtidig bruk av opioider vil forsterke disse forandringene. I tillegg kan ødem i intestinalmukosa forsinke absorpsjonen. Forsinket absorpsjon med opptil 1–2 timer er beskrevet for analgetika, antiarytmika og diuretika gitt peroralt. Parenteral administrasjon bør derfor velges hvis rask effekt ønskes. Absorpsjon er også avhengig av molekylenes ulike egenskaper som kan gjøre seg gjeldende innen samme stoffgruppe; eksempelvis er absorpsjon av sløyfediuretikum bumetanid bedre og mindre påvirkelig av disse forandringene enn absorpsjon av furosemid.

Legemiddeldistribusjon

Ved hjertesvikt er det dårlig blodgjennomstrømning i hud og muskler sammenlignet med hjerte, hjerne og andre vitalt perfunderte organer. Et forsinket opptak i disse vev fører til forsinket distribusjon og en høyere plasmakonsentrasjon initialt. Det er f.eks. funnet 25–40 % reduksjon av distribusjonsvolumet for lidokain, disopyramid og prokainamid ved hjertesvikt. Da det lavere distribusjonsvolumet som nevnt fører til høyere initiale konsentrasjoner i plasma og i godt perfundert vev, bør startdosen som konsekvens reduseres. Samtidig kan det være nedsatt hepatisk eller renal eliminasjon. Vedlikeholdsdose bør derfor i mange tilfeller også reduseres.

Legemiddeleliminasjon

• Hepatisk metabolisme: Hos hjertesviktpasienter er blodgjennomstrømningen i lever redusert med 20–40 %. Det samme er tilfelle ved kardiogent sjokk og hos pasienter som behandles med betareseptorantagonister. For høy-ekstraksjons-legemidler er leverens blodgjennomstrømning hastighetsbegrensende. Clearance av lipofile legemidler som morfin, petidin, propranolol og lidokain er derfor redusert, og lavere dose bør brukes.

• Renal utskillelse: Blodgjennomstrømningen i nyrene og den glomerulære filtrasjonshastigheten er redusert. Dette kan føre til nedsatt utskillelse av legemidler. Samtidig er den tubulære reabsorpsjonen økt pga. redistribusjon av intrarenal blodstrøm og ev. redusert urinvolum. DOAK (direkte virkende perorale antikoagulasjonsmidler, NOAK) er et eksempel på farmaka der nyrefunksjonen må monitoreres jevnlig for å unngå akkumulerte kon-sentrasjoner og dermed risiko for blødninger. Se Spesielle hensyn ved bruk av nye antikoagulantia i forhold til legemiddel-interaksjoner og nyrefunksjonsnedsettelse