Etiologi

Dysfunksjon av tuba Eustachii står sentralt i patogenesen. Dysfunksjonen kan skyldes betennelsestilstander i øvre luftveier (allergi, infeksjon), adenoide vegetasjoner, maligne svulster, skader ved kirurgiske inngrep i epifarynks, lammelser av ganeseilsmuskulatur og medfødte misdannelser (ganespalte). Ofte finnes ingen sikker årsak.

Sekretorisk otitt forekommer trolig i perioder hos de fleste barn i forbindelse med øvre luftveisinfeksjoner. Sekretorisk otitt kan disponere for akutt mellomørebetennelse.

Symptomer

Nedsatt hørsel. Oppdages ofte ved rutinekontroll av barn. Bør mistenkes hos barn med forsinket taleutvikling, uoppmerksomhet eller isolasjon.

Diagnostikk

Diagnosen sikres ved otoskopi og påvisning av nedsatt hørsel og nedsatt bevegelighet av trommehinnen.

Behandling

Helbredes i de fleste tilfeller spontant. Bare et lite antall barn med sekretorisk otitt er behandlingstrengende, og behandlingen er omdiskutert. Effekten av de mest brukte medisinske behandlingsformer er ikke dokumentert (slimhinneavsvellende legemidler, glukokortikoider, antihistaminer, antibiotika).

Dersom sekretorisk otitt varer mer enn 3 måneder, bør pasienten henvises til øre‑nese‑hals‑spesialist som utfører paracentese, ev. også legger inn ventilasjonsrør i trommehinnen for å sikre utlufting av mellomøret. Røret skal sitte til det faller ut av seg selv, hvilket vanligvis skjer etter 6–24 måneder. Hørselen vil være god så lenge røret er åpent og på plass. Adenotomi er av verdi i tilfeller hvor det er klare symptomer på forstørret epifarynkstonsill. Ved andregangs drenbehandling bør adenotomi vurderes, til tross for sparsomme symptomer på stor epifarynkstonsill.

I perioder med suppurasjon fra røret er behandlingen rengjøring og bruk av øredråper, ev. systemisk antibiotika. Av og til må man fjerne røret for å stoppe sekresjonen.

Kontroll

Med 4–6 måneders mellomrom. Kan ev. skje hos fastlege. Sekretorisk otitt antas i noen tilfeller å disponere for kronisk mellomørebetennelse med kolesteatom.