Generelt

Sykdommen har et uforutsigbart forløp. De fleste pasientene er symptomfrie i lange perioder. 

Etiologi

Mb. Ménière skyldes trolig endolymfatisk hydrops i det indre øre. Mekanismen som fører til dette er ukjent.

Symptomer

Anfall med hørselstap, øresus og svimmelhet samt dottfølelse i øret av minst 20 minutters varighet.

Diagnostikk

Audiogrammet viser varierende grad av nevrogent hørselstap for lavere frekvenser. Hørsel og øresus fluktuerer, ofte i takt med sykdomsaktiviteten. Det er viktig å ta MR av cerebellopontine vinkel for å utelukke acusticus neurinom.

Behandling

• Mange legemiddel- og dietetiske foranstaltninger har vært forsøkt med usikker effekt (nikotinsyre, karbondioksidinhalasjon, saltfattig kost etc.). Virkningen av anfallskuperende behandling i form av antiemetika er lite studert. Diuretika og betahistin er de vanligst brukte anfallsforebyggende legemidler, men effekten er utilstrekkelig vitenskapelig dokumentert. Pasienten bør føre anfallslogg. Seponeringsforsøk anbefales etter 3, 6 eller 12 måneder. Før behandling gjenopptas, bør man sammenligne anfallsfrekvens før, under og etter behandling.

• I tilfeller hvor legemiddelbehandling ikke hjelper, og hvor plagene er særlig uttalte, har det vært forsøkt forskjellige kirurgiske inngrep (f.eks. ventilasjonsrør i trommehinnen, Meniett trykkinduktor, intratympanisk gentamicin eller glukokortikoid). Åpning av saccus endolymfaticus er et forholdsvis enkelt inngrep som tar sikte på å bedre drenasjeforholdene for endolymfen. Det er stor uenighet om effektiviteten av denne type operasjoner. Andre inngrep tar sikte på å destruere labyrinten eller skjære over deler av nervus vestibularis.

Legemiddelomtaler og preparater

L8 Slyngediuretika

L8 Tiazider