Etiologi

Disponerende faktorer er fuktighet, skade av øregangshud, trange ørekanaler, eksem, psoriasis og overfølsomhet for såper, salver, kosmetika, nikkel, hårspray, osv. Tilstanden skyldes oftest infeksjon med bakterier som Pseudomonas aeruginosa eller Staphylococcus aureus, sjeldnere med sopp. Pirking i øregangen vil vedlikeholde og forverre tilstanden.

Symptomer

Starter med kløe og tetthetsfølelse. Enkelte opplever moderat hørselstap. Deretter kan det tilkomme sterke smerter som forverres ved drag i ytre øre. Smertene er særlig sterke ved øregangsfurunkel. Ved begynnende øregangsfurunkel er forandringene i øregangen ofte små i forhold til de sterke smertene.

Diagnose

Rikelig deskvamasjon og sekresjon i øregangen. Rød øregangshud, ev. med kraftig ødem. Prøver til mikrobiologisk undersøkelse med tanke på bakterier og sopp bør tas. Herpes zoster og akutt otitt med perforasjon er viktige differensialdiagnoser.

Behandling

• Fjerning av ørevoks, puss og detritus fra øregangen ved hjelp av sug, ev. skylling. Deretter omhyggelig uttørring og glukokortikoid/antibakteriell salve/dråper × 3 i en ukes tid (f.eks. hydrokortison–oksytetrasyklinsalve eller øredråper). Skylling med hydrogenperoksid kan også være nyttig. Ved påvist pseudomonasinfeksjon kan ciprofloksacin øredråper benyttes. NB! Kontaktallergi mot antibakterielle midler forekommer. Ved uttalt øregangsødem kan en, etter opprenskning, legge inn en tampong innsatt med glukokortikoid/antibakteriell salve/dråper. Denne kan fuktes jevnlig med øredråper og skiftes med 2–3 dagers mellomrom.

• Ved soppinfeksjoner gis lokalbehandling med et antimykotikum, ev. i kombinasjon med et glukokortikoid, daglig i 2–3 uker, ev. lenger. Behandling to uker etter symptomfrihet anbefales for å hindre residiv. I roligere faser pensling med fargeoppløsninger, 0,1% eller 0,5% metylrosanilin (krystallfiolett) i spiritus (magistrell forskrivning) hver 3. dag i 2 uker. Residivtendensen er stor.

• Ved øregangsfurunkel og uttalt diffuse inflammatoriske forandringer bør systemisk antibiotikabehandling gis. Avhengig av de mikrobiologiske funn velges et betalaktamasestabilt penicillin, ciprofloksacin eller et cefalosporin i tillegg til lokalbehandling. Incisjon kan være indisert.

• Smertestillende legemidler er oftest nødvendig. Antiinflammatoriske midler ev. kombinert med paracetamol anbefales.

Legemiddelomtaler og preparater

L1 Antimykotika til lokal bruk

L1 Betalaktamasestabile penicilliner

L1 Cefalosporiner

Ciprofloksacin

L7 Glukokortikoider for lokal bruk i øye og øre

L16 Glukokortikoider til bruk på hud og munnslimhinne

L16 Glukokortikoider, milde

L16 Glukokortikoider, middels sterke

Hydrogenperoksid

L7 Hydrokortison–oksytetrasyklin–polymyksin

Metylrosanilin