Generelt

I et stativ (gantry), vinkelrett på pasientens lengdeakse, roterer et røntgenrør omkring pasienten. Røret sender stråler til detektorer på motsatt side av pasienten. Røntgenstrålene svekkes ulikt etter hvilke kroppsvev de passerer gjennom. Ved krysspeiling kan computeren regne ut den relative svekkelsen (attenuasjonen) i hvert punkt i et tverrsnitt i kroppen. Ved å gi områder med samme attenuasjon samme gråtone, kan man rekonstruere snittbilder av kroppen. Svært ofte gir man samtidig kontrastmidler intravenøst for å kunne identifisere blodkar, og bedre skjelne anatomiske strukturer fra hverandre. Peroral kontrast avgrenser tarmer mot annet vev. Computertomografi (CT) har revolusjonert store deler av røntgendiagnostikken.

Fra ca. år 2000 er alle CT-maskiner såkalte multidetektor CT (MDCT). Denne har flere detektorer som registrerer mottatt stråling, og det dannes flere snitt parallelt. Dette har økt hastigheten på CT-undersøkelsene og bedret bildeoppløsningen betydelig. Ved kontinuerlig opptak av et segment av kroppen, kan kroppssnitt fremstilles i forskjellige plan. Pga. raske opptak kan et større område undersøkes mens kontrasten er i samme fase, f.eks. arteriefasen. Blodårer kan derfor fremstilles som «angiogrammer». Med informasjon fra et volum kan f.eks. kompliserte brudd fremstilles tredimensjonalt. For pasienten tar undersøkelsen kortere tid, og mer informasjon er tilgjengelig. Moderne CT har særlig «revolusjonert» traumatologien, hvor man raskt kan få oversikt over skade-omfanget til en multitraumatisert pasient. Non-invasiv tredimensjonal fremstilling av blodårer/organer/hulrom (f.eks. CT-angiografi, «endoskopi» av luftveiene og CT «kolonoskopi») er nå mulig. Moderne CT-maskinere har dosereduserende teknikker, men fortsatt representerer CT en metode med en forholdsvis stor stråledose. 

Kontrastmidler ifm. traume-CT

Ved multitraumer vil man kanskje ikke ha kunnskap om pasientens nyrefunksjon. Alle større traumemottak skal ha egne rutiner for dette. De generelle reglene er at ved antatt store bløtvevsskader, gir man kontrast uansett, for å få livreddende informasjon. Evt. behov for senere dialyse blir da en kalkulert risiko. Hos mindre skadede pasienter vil man som oftest kunne få informasjon av pasienten og da brukes generelle retningslinjer for nedsatt nyrefunksjon. Kan man komme til målet uten kontrast, gis ikke kontrast.