Generelt

Metoden benytter et sterkt magnetfelt og radiobølger. I magnetfeltet vil hydrogenkjernene (protoner) i kroppen svinge med en spesiell resonansfrekvens som er proporsjonal med magnetfeltsstyrken. Sender man inn radiobølger med samme frekvens, vil noe av energien fra disse absorberes, for deretter å frigjøres når man skrur av senderen. De radiobølgene som da kommer ut, fanges opp av mottakerspoler (antenner) og brukes til å rekonstruere gråtonebilder i hvilket som helst plan av kroppen. Gråtonene i bildet er proporsjonal med signalstyrken som igjen er avhengig av protontettheten i de ulike strukturene i kroppen.

Foruten sentralnervesystemet, har metoden vist seg særlig egnet til undersøkelse av muskler, ledd, skjelett og galleveier, samt organene i bekkenet. Kvaliteten på en MR-undersøkelse er avhengig av at det ikke er bevegelse av organet som undersøkes eller naboorganer, selv om dette er blitt stadig mindre viktig med nyere maskiner som har raskere bildeopptak. For undersøkelse av f.eks. hjertet er det viktig at undersøkelsen kan styres etter EKG. Nye magneter og ny software har gjort det mulig med raske «hold-pusten»-opptak med god bildemessig kvalitet.

Under en MR undersøkelse plasseres pasienten i et meget kraftig magnetfelt – så kraftig at det som regel er kontraindisert for pasienter/personell med pacemaker, implanterte defibrillatorer, nervestimulatorer, og visse andre innopererte metallegemer. Dette med mindre det er spesifikt angitt at implantatene er MR-kompatible. Innopererte magnetisk styrte shunter (som brukes i behandling av hydrocephalus) kan aksidentelt endres i MR-maskinen.

Kontrastmidler ved MR

For å studere blodkar er MR-angiografi et alternativ til konvensjonelle angiografiske teknikker. Ved å endre på forskjellige parametre kan en få fremstilt enten arteriene eller venene. Metoden er ikke-invasiv. Kontrastforsterket MR-angiografi og raskere bordforflytning har gitt detaljert informasjon om blodårers beskaffenhet vi tidligere bare så med konvensjonell angiografi. Ved spørsmål om tumores, inflammasjon eller infeksjon, er MR i utgangspunktet som regel mer sensitivt en ultralyd og CT. MR caput gir for eksempel mer detaljert informasjon enn CT caput. Det er likevel ofte nødvendig å gi et MR-kontrastmiddel for å se etter hyperemi, hypoperfusjon eller patologisk kontrastopptak. Man har god erfaring med kontrastmidler som inneholder det paramagnetiske metallionet gadolinium. Disse har noe lavere bivirkningsfrekvens enn jodholdige kontrastmidler som brukes til konvensjonelle røntgenundersøkelser, men må brukes med forsiktighet om det foreligger nyresvikt.

Gadoliniumavleiringer

Det er rapportert gadoliniumavleiringer i alle vev, også i hjernen, etter bruk av gadoliniumholdige kontrastmidler. Det er ikke påvist at dette gir komplikasjoner, men man er likevel blitt mer forsiktig med bruken av gadolinium (Gd). Man kan teoretisk tenke seg at avleiringer i hjernen vil kunne bidra til demensutvikling hos eldre, og avleiringer i ledd vil potensielt kunne bidra til betennelsesforandringer i leddkapsel. Etter ca 30 års erfaring med kontrastmidler er det dog ikke mange rapporterte bivirkninger. Nefrogen systemisk fibrose, en sjeldent komplikasjon hos nyresviktpasienter eksponert for gadoliniumkontrast, er ikke rapportert etter at det ble innført strengere krav til nyrefunksjon. Det finnes to typer ligander når man ser på gadoliniumbaserte kontrastmidler, det ene er lineært oppbygget og det andre syklisk. De lineære er mindre stabile og vil lettere kunne avgi fritt gadolinium. Statens legemiddelverk (SLV) har suspendert de lineære preparatene, med unntak av Magnevist.

Se artikkel i Dagens Medisin oktober 2017. 

Se omtale hos EMA (European Medicines Agency).

Det er sendt ut eget Kjære helsepersonell-brev (2018) om oppdaterte anbefalinger etter gjennomgang av gadoliniumavleiring i hjernen og andre vev.