Generelt

Bildedannende ultralydapparat kan sammenlignes med ekkolodd. Det består av et lydhode som holdes inntil pasienten, og som sender ut lydbølger med frekvenser som kan ligge på 2–20 MHz (millioner svingninger per sekund). Samme lydhode virker også som mottaker og registrerer reflekterte lydbølger fra kroppens indre. Elektronikken i apparatet registrerer tiden mellom utsendt ultralyd og mottatt ekko og kan avtegne det reflekterende punkt på en skjerm. Lysstyrken avhenger av mengden reflektert lyd, men lokalisasjonen bestemmes av tiden mellom utsendt og mottatt signal. På denne måten bygges det opp et bilde som varierer med de biologiske vevs akustiske egenskaper. Bildet oppdateres på skjermen mange ganger i sekundet, slik at man får et todimensjonalt levende bilde med f.eks. fosterbevegelser eller arteriepulsasjoner (sanntids ultrasonografi).

Med de energiintensiteter som brukes i ultralyddiagnostikk har det ikke vært påvist skadevirkninger for pasientene. Lydbølgene beveger seg rettlinjet i vann og vev, men totalreflekteres ved overgang til luft. I mineralisert knokkelvev reflekteres også mye av ultralydbølgene. Ultralyddiagnostikken blir vesentlig forstyrret av tarmgass og kan ikke brukes gjennom luftfylt lungevev. Undersøkeren må finne et «akkustisk vindu» til bløtvev uten at knokler eller luft/gass kommer i veien. Fettvev er ofte ekkorikt og har spesielle akustiske egenskaper sammen-lignet med annet bløtvev. Det kan være vanskelig, av og til umulig, å få gode ultralydundersøkelser av overvektige pasienter.

Nye ultralydapparater har i dag et større bruksområde enn tidligere, fordi det nå lages dedikerte lydhoder beregnet på forskjellige problemstillinger. Ultralyd er særlig anvendbart til å undersøke galleveier, lever, nyrer, tyreoidea, mamma, lymfeknuter, andre luft-/gassfrie parenkymatøse organer, foster, intrakranielt hos nyfødte (premature), hjertets bevegelighet etc. Ultralydundersøkelser av nyrer er for eksempel en rask og sikker måte å påvise hydronefrose og patologiske prosesser i parenkymet. Ved spørsmål om obstruksjon av urinveier hos gravide bør man bruke ultralyd med tanke på strålehygiene. Ultralyd brukes også til å vurdere enkelte områder av muskel- og skjelettsystemet, f.eks. skulderleddet. Metoden er meget utbytterik og ikke invasiv, men er brukeravhengig og må utføres med kompetanse. Det er utviklet kontrastmidler for ultralyd, som nå har en økende bruk. Se Ultralydkontrastmidler nedenfor.

Doppler ultralyd er en teknikk som registrerer partikler i bevegelse, f.eks. blodceller. Dupleksdoppler er et todimensjonalt bilde som viser retning og størrelse på aktuell blodåre. Ved hjelp av en bevegelig markør kan en måle absolutte blodstrømshastigheter i et avgrenset område. I tillegg kan en måle blodårens tverrsnittsareal og dermed beregne blodstrømsvolum. Fargedoppler er en videreutvikling og gir en todimensjonal fremstilling av blodstrømshastighetene. Alt stasjonært vev er i gråtoner, mens blod i bevegelse har fått en fargekode bestemt etter retning og hastighet. Over en arteriestenose vil eksempelvis hastigheten være større enn ellers i åren. I tromboserte vener vil man påvise manglende fri blodstrøm. Doppler er særlig viktig for diagnostikk av trange halspulsårer, karundersøkelser i buk og ekstremiteter, og til evaluering av gjennomblødning til transplanterte organer (f.eks. nyrer).

Ultralydkontrastmidler

De ultralydkontrastmidlene som brukes i dag, og det eneste som er registrert i Norge for allmenn bruk, er basert på mikrogassbobler. Boblene reflekterer lydbølger kraftig. Boblene er små, mindre enn røde blodlegemer, og spres i blodbanen. Områder som inneholder kontrastmidlet vil derfor gi mer signal tilbake til ultralydproben og vil vises tydeligere på monitorbildet. Styrken på lydbølgene må ikke bli for sterk, for det kan få boblene til å sprekke og dermed miste sin kontrastforsterkende effekt. Det er dermed viktig å ha riktig innstilling på apparatet ved kontrastbruk. Nyere ultralydapparater har egnet software, slik at det er relativt greit å gjøre disse undersøkelsene dersom man har erfaring med ultralyd. Boblene vil etter noe tid gå i stykker, gassen vil absorberes i blodet og kontrastmidlet forsvinner dermed fra kroppen. Det er blitt mer utbredt å bruke ultralyd med kontrast for å karakterisere lesjoner i lever, og det er kanskje den hyppigste bruken i dag.