T21.1.2.5 Kakeksi
Revidert: 11.04.2023
Definisjon
Kakeksi hos kreftpasienter er et multifaktorielt syndrom som kjennetegnes av pågående vekt- og muskeltap (med eller uten tap av fettvev) som fører til økende funksjonsnedsettelse. Kakektiske pasienter har vanligvis redusert matinntak, men blant annet på grunn av unormal metabolisme kan en ikke stoppe eller reversere vekttap ved konvensjonell ernæringsbehandling.
Etiologi og forekomst
De patofysiologiske mekanismene ved kakeksi er komplekse og bare delvis kartlagt. Inflammasjon spiller en svært viktig rolle ved bl.a. påvirkning av appetittregulering og muskelnedbryting. Tap av matlyst, tidlig metthetsfølelse og kraftløshet kjennetegner tilstanden som kan gi redusert livskvalitet og bidra til økt kjemoterapitoksisitet, redusert tumorrespons og redusert overlevelse. Kakeksi er en vanlig tilstand hos kreftpasienter, og forekommer hos opp til 80 % av alle pasienter med avansert kreftsykdom. Tilstanden er hyppigst ved pankreas- og ventrikkelcancer.
Utredning og behandling
Fortløpende registrering av matlyst, matinntak og vekt er viktig hos kreftpasienter. Årsak til vekttap bør kartlegges og målrettet behandling av symptomer som kan påvirke matinntaket, bør iverksettes dersom det er mulig. De komplekse patofysiologiske mekanismene ved kakeksi gjør det vanskelig å utvikle effektiv behandling. I dag er det ingen behandling for å reversere kakeksi så sant det ikke finnes kurativ behandling av kreftsykdommen. Det er imidlertid en økende forståelse for at det er viktig å starte behandling tidlig, og at denne sannsynligvis bør ha en multidimensjonal tilnærming. Behandlingen må avpasses pasientens totalsituasjon og grad av kakeksi. For en del pasienter vil det være viktig med ernæringstiltak og informasjon om fysisk trening. Generelle råd om kosthold vil være tilstrekkelig for noen pasienter, mens andre pasienter bør vurderes med tanke på aktiv ernæringsbehandling (sondeernæring eller intravenøs behandling). Enteral ernæring foretrekkes fremfor intravenøs. Ved forventet levetid under 2-3 måneder er sondeernæring eller intravenøs ernæring vanligvis ikke indisert. Det er viktig at pasienter, pårørende og helsepersonell er klar over behandlingsintensjonen, og at tiltak uten effekt blir seponert.
Medikamentell behandling
Kortikosteroider: Kan øke appetitt, funksjon og generell velvære samt redusere kvalme. Den appetitt-stimulerende effekten blir borte etter noen uker. Generelt må effekt veies opp mot bivirkninger. Prednisolon: 15 – 20 mg daglig i max 1-3 uker, evt. ekvipotente doser metylprednisolon eller dexametason. Seponeres etter få dager ved manglende effekt.
Megestrolacetat: Kan øke appetitt og vekt, men har ingen effekt på muskelmasse. Optimal dosering er ikke klarlagt, trolig 160-800 mg / døgn. De viktigste bivirkningene er væskeretensjon og risiko for tromboemboli. Bivirkningene er doseavhengige.
Metoklopramid: Kan øke ventrikkeltømming og lindre tidlig metthetsfølelse og kvalme, men har ikke effekt på ernæringsstatus. Forsøksvis 10 mg x3 (30 min før hovedmåltider), seponeres etter få dager ved manglende effekt. Anbefaling fra Statens legemiddelverk i februar 2014 går ut på å utvise forsiktighet ved lengre tids bruk (> 5 dager) og ved doser > 30 g pr døgn på grunn av fare for nevrologiske og/eller sirkulasjonsrelaterte bivirkninger, spesielt hos eldre og hos pasienter med en viss forventet levetid. Effekt av preparatet må veies opp mot risiko på individuell basis.
Legemiddelomtaler og preparater
…
…
…
…