Det finnes flere typer økonomiske analyser, se Tabell 1 G18 Tabell 1 Hovedtyper av helseøkonomiske analyser. De atskiller seg først og fremst mht. hvordan man måler nytten av behandlingen. I det følgende brukes engelske termer, delvis fordi disse er mer entydige og delvis fordi enkelte begrep savner gode norske oversettelser.

I såkalte cost-of-illness-analyser (CIA) estimerer man behandlingskostnader («direkte kostnader») og arbeidsfravær/produksjonstap («indirekte kostnader») ved en bestemt sykdom. Slike estimater har imidlertid ingen plass i prioritering av medisinsk behandling fordi de ikke trekker inn nytten av behandlingen. Cost-of-illness-analyser blir i blant brukt i markedsføringen av legemidler fordi noen feilaktig tror at høye sykdomskostnader i seg selv er en grunn til å prioritere behandling.

I cost-effectiveness-analyser (CEA) tallfester man merkostnaden og mereffekten ved én behandling i forhold til en annen behandling. Ved CEA måles effekten i naturlige enheter så som vunne leveår, oppdagete krefttilfeller, unngåtte hjerneslag, symptomfrie uker, unngåtte lårhalsbrudd etc. Man beregner så merkostnad i forhold til mereffekt. Dette kostnad-effekt-forholdet (engelsk: incremental cost-effectiveness ratio - ICER) uttrykkes typisk som kostnad per vunne leveår. Dersom man vil prioritere mellom ulike behandlinger som alle har vunne leveår som nytte, rangerer man tiltakene etter stigende kostnad-effekt-forhold. Jo lavere kostnad per vunnet leveår, jo høyere prioritet.

I prinsippet velger man ut tiltak etter denne prioriteringslisten til det disponible budsjett er oppbrukt. I praksis lar dette seg imidlertid ikke gjøre fordi bare et fåtall av legemidler og annen behandling er blitt evaluert i økonomiske analyser. I stedet setter man en pragmatisk grense for hva man anser som «kostnadseffektive» behandlinger (se nedenfor).

Helsedirektoratets retningslinjer for økonomisk evaluering av helsetiltak antyder at man kan ha 588 000 kroner som en grense for verdien av gode leveår. Norheimutvalgets innstilling om prioriteringer i helsetjenesten (NOU 2014-12) foreslo i 2014 en mer fleksibel grense avhengig av tilstandens alvorlighetsgrad, men 1 million kroner per godt leveår ble satt som øvre grense. Den engelske helseøkonomen Carl Claxton har gjort beregninger for hvor grensen bør settes ut fra hva man taper i helse på eksisterende tiltak ved å innføre nye. Hans beregninger tilsier en grense på mindre enn 588.000 kroner, men beregningene er svært usikre.

Det er bred enighet om at tilstandens alvorlighetsgrad skal tillegges vekt ved siden av forholdet mellom kostnad og effekt. Det finnes imidlertid ingen enighet om hvordan alvorlighet skal måles. Nordheimutvalget har foreslått helsetap over livsløpet som kriterium for alvorlighet, men dette kriteriet er omstridt.

Dersom myndighetene vil basere refusjonspolitikken på økonomisk evaluering, ville det bety at f.eks. et osteoporosemiddel ville komme på blåreseptlisten dersom kostnaden per vunnet leveår var 75 000 kroner, mens et annet med kostnad på 800 000 kroner ikke ville få refusjon. Det kan være av interesse å registrere at mens offentlige myndigheter oftest er tilbakeholdne med å finansiere medisinsk behandling der kostnadene er mer enn 500 000 kroner per vunnet leveår, er betalingsviljen for livreddende tiltak høyere på samferdselssektoren.

I cost-effectiveness-analyser er vunne leveår det vanligste nyttemål. En rekke legemidler har imidlertid effekt på livslengde såvel som på livskvalitet, mens andre utelukkende har effekt på livskvalitet. Da er det ikke lenger rimelig å bruke leveår alene som nyttemål. I 1970-årene ble det derfor utviklet et nyttemål – såkalte kvalitetsjusterte leveår – som kan fange opp effekter på såvel livskvalitet (smerte, kvalme, angst etc.) som leveår. I engelsk språkbruk kalles nyttemålet Quality Adjusted Life Years – QALYs. Når QALYs brukes som nyttemål, kalles analysen cost-utility-analyser (CUA). Når uttrykket utility brukes, er det fordi metoden ideelt sett skal fange opp personers preferanser eller nyttevurderinger som kalles utility i engelsk fagspråk.

I cost-benefit-analyser (CBA) måler man nytten i en pengemessig (monetær) enhet. Verdien av å vinne et leveår, unngå et hjerteinfarkt eller beholde synet får en prislapp. Dersom den monetære verdien av en helsegevinst overstiger kostnaden forbundet med å oppnå gevinsten, tilsier analysen at tiltaket bør gjennomføres; i motsatt fall ikke. Fra et teoretisk økonomisk synspunkt har cost-benefit-analyser fordeler fremfor de øvrige analyseformene. Ideelt sett skal de fange opp alle konsekvenser av en beslutning. Problemet med cost-benefit-analyser på helsesektoren er imidlertid verdsettingen av liv og helse. Mens man lett kan verdsette konsumgoder gjennom betalingsvilje, er dette nærmest umulig for helseforbedringer fordi det ikke finnes et marked for slike. Foreløpig har cost-benefit-analyser fått liten anvendelse på helsesektoren. En annen sak er at uttrykket «cost-benefit» ofte blir brukt feilaktig i artikler der forfatterne drøfter noe som har med økonomi og helse å gjøre.