Generelt

• Smertene behandles straks de blir et problem for pasienten. Behandlingen individualiseres. Medikamentell smertebehandling av kreftpasienter bygger i første rekke på WHOs anbefalinger. De omfatter peroral administrasjon, depotpreparater dosert til faste tider, individuell dosetitrering, effektevaluering, kontinuerlig oppfølging og dosejustering etter WHOs smertetrapp for kreftpasienter, se også T21.1.1.2…: 

  Begynn med ikke-opioide analgetika, legg til et svakt opioid ved behov, gå til tredje trinn ved å erstatte det svake opioidet med et sterktvirkende opioid, gjerne i tillegg til paracetamol og NSAIDs. Co-analgetika i form av antidepressiva og/eller antiepileptika brukes når de er indisert. Hvis smertene er sterke, kan det være nødvendig å starte rett på trinn to eller tre. Ved riktig dosering kan man ha god analgetisk effekt opioider i lang tid, men ofte kan det utvikles plagsomme bivirkninger som begrenser netto nyttevirkning av opioidbehandling. Ved toleranseutvikling kan adekvat smertelindring vanligvis oppnås ved å øke dosene. I økende grad startes opioidbehandling direkte med sterke opioider, i stedet for med svake opioider.

• Om pasienten har vedvarende smerter gjennom hele døgnet, er depotpreparat som fast grunndosering, enten peroralt eller transdermalt, å anbefale.

• Hvis det oppstår gjennombruddssmerter, behandles disse særskilt med et opioid med raskere innsettende effekt, hvis mulig samme opioid som i depotpreparatet. Da er hovedregelen at det doseres en sjettedel av døgndosen av depotopioidet opptil 6 ganger daglig. Dersom smerten forverres for eksempel ved mobilisering, kan man gi tilsvarende doser i forkant av aktiviteter som erfaringsmessig vil utløse forverring av pasientens smerte.

• Det er nødvendig med årvåken effekt- og bivirkningsevaluering, spesielt av sedasjon siden denne oftest kommer i forkant av respirasjonsdepresjon. På denne måten er risiko for respirasjonsstans minimal. Frykt for respirasjonsdepresjon kan være overdrevet og bør ikke forhindre at pasientene får god smertebehandling.

• Doseringstips: Perorale doser må være om lag 2–3 ganger høyere enn parenterale doser for de fleste opioidanalgetika (Se …), men ved overgang fra peroral eller transdermal administrering til infusjons-/injeksjonsbehandling må en alltid begynne lavt og titrere opp til tilfredsstillende analgesi-/bivirkningseffekt.

• Nær kontakt med pasienten og nøye oppfølging av smertebehandlingen er avgjørende for et godt resultat. Pasientens symptomer vil veksle betydelig over tid. Til dels plagsomme bivirkninger av behandlingen må forventes, forebygges og behandles best mulig. Smertelindrende behandling er en kontinuerlig og til tider meget krevende prosess.

• NB. Husk forebyggende behandling av opioidindusert forstoppelse.