Innledende momenter

Medisinske undersøkelses- og behandlingsprosedyrer kan være ubehagelige, smertefulle og iblant risikofylte. Pasienten skal beskyttes mot subjektivt ubehag og smerte som forårsakes av fysiologiske stressreaksjoner. Valg av legemiddel under prosedyren tilpasses også pasientens tilstand og prosedyrens omfang. Basert på inngrepets karakter og kirurgens ønskede arbeidsforhold, pasientens helsetilstand, opplevd velvære og personlige preferanser, kan ønsket anestesieffekt oppnås gjennom ulike tilnærminger:

1. Lokalanestesi 

2. Regionalanestesi

3. Generell anestesi 

4. Kombinasjoner av disse metodene 

Valget av anestesiform tilpasses individuelt for å sikre optimal pasientkomfort og best mulige kirurgiske betingelser, samtidig som man tar hensyn til medisinske indikasjoner og kontraindikasjoner. I prioriteringen av anestesiform vil pasientens sikkerhet alltid stå øverst.

Det er viktig å velge middel ut fra pasientens behov: anxiolyse, søvn eller analgesi. Ofte kan det være gunstig med et angstdempende medikament før skremmende prosedyrer. Det er viktig at analgetika tilføres i adekvate doser som får tilstrekkelig tid til å virke før smertestimuleringen begynner. Lokalanestetika (overflate-, infiltrasjons- eller regionalanestesi) kan i mange tilfeller gi pasienten tilfredsstillende analgesi og kombineres ofte med sedasjon. Intravenøs tilførsel av analgetika brukes også som alternativ til eller kombinert med lokalanestetika. Når infiltrasjonsanestesi og sedasjon ikke gir tilstrekkelig analgesi kan regional anestesi eller generell anestesi benyttes. Generell anestesi benyttes der man ikke ønsker at pasienten skal være bevisst eller motorisk urolig. Ved en del prosedyrer under generell anestesi er det i tillegg vesentlig med uttalt muskelavslapning. Dette kan oppnås med intravenøs tilførsel av et nevromuskulært blokkerende legemiddel. 

I Norge er det tradisjon at tannleger, allmennpraktiserende leger, spesialister i kirurgiske fag og leger ved poliklinikker på sykehus selvstendig utfører mindre undersøkelser og behandlingsprosedyrer med tilførsel av angstdempende legemidler, analgetika og/eller lokalanestetika til pasienter uten alvorlig sykdom. Pasientens helsetilstand og medikasjon må være kartlagt på forhånd. Den som ordinerer legemidler i forbindelse med slike prosedyrer, må kjenne til virkninger, bivirkninger og vanlige interaksjoner for de midlene som ordineres. Han/hun har ansvaret for at virksomheten er slik organisert at komplikasjoner kan behandles, samt for overvåkingen av pasienten før, under og etter prosedyren. Det er spesielt viktig å kunne sikre frie luftveier og sørge for adekvat respirasjon og god oksygenering, beherske bruk av maske-bag ventilasjon, kunne gjennomføre hjerte-lungeredning ved behov og kunne bruke aktuelle antidoter. 

Imidlertid er anestesiologisk spesialkompetanse er en forutsetning for anvendelse av nevromuskulært blokkerende legemidler, potente inhalasjonsanestetika eller sederende og smertestillende legemidler i doser som medfører dyp søvn eller bevisstløshet. Forhold knyttet til anestesiologisk praksis er regulert i Norsk standard for anestesi (NSA). Der poengteres det at enhver virksomhet som driver med anestesiarbeid skal ha en spesialist i anestesiologi som medisinskfaglig ansvarlig for dette arbeidet. Medisinskfaglig ansvarlig skal forvisse seg om at virksomheten drives i tråd med NSA og krav til faglig forsvarlighet. Ved alt anestesiarbeid skal det være klart hvilken spesialist i anestesiologi som har det medisinskfaglige ansvaret. 

Kilder

Ræder J. Anestesiologi – en innføringsbok. Gyldendal, 2009 

Dumonceau et al. Eur J Anaesthesiol 2010;27:1016-30; Perel A. Eur J Anaesthesiol 2011;28:580-4 

Kirkebøen KA, Lindholm E, Raeder J. Valg av anestesimetode og anestesimidler [Choice of anaesthetic approach and anaesthetic drugs]. Tidsskr Nor Laegeforen. 2010 Feb 25;130(4):388-91. Norwegian. doi: 10.4045/tidsskr.08.0370. PMID: 20220866.