Innledende momenter

Medisinske undersøkelses- og behandlingsprosedyrer kan være ubehagelige, smertefulle og iblant risikofylte. Pasienten trenger god informasjon og anledning til å drøfte aktuelle spørsmål. Ofte er det gunstig med et angstdempende middel før skremmende prosedyrer. Ved smertefulle prosedyrer kan det være gunstig å inkludere en smertestillende komponent i premedikasjonen. Valg av legemiddel under prosedyren tilpasses pasientens tilstand og prosedyrens omfang. Under mindre omfattende prosedyrer er det ofte tilstrekkelig med per oral, eventuelt intravenøs administrasjon av beroligende midler. Ved mer omfattende prosedyrer eller andre forhold som lokalisasjon, psykiske omstendigheter velges ofte legemidler og dosering slik at pasienten ikke er bevisst under prosedyren.

Det er viktig at analgetika tilføres i adekvate doser som får tilstrekkelig tid til å virke før smertestimuleringen begynner. Lokalanestetika (overflate-, infiltrasjons- eller regionalanestesi) kan i mange tilfeller gi pasienten tilfredsstillende analgesi. Intravenøs tilførsel av analgetika brukes som alternativ til eller kombinert med lokalanestetika. Når infiltrasjonsanestesi og sedasjon ikke gir tilstrekkelig analgesi kan regional anestesi eller generell anestesi benyttes.

Ved en del prosedyrer under generell anestesi er det vesentlig med uttalt muskelavslapning. Dette kan oppnås med intravenøs tilførsel av et nevromuskulært blokkerende legemiddel.  

Anestesiologisk assistanse er nødvendig dersom det er ønskelig at pasienten ikke skal være bevisst under en prosedyre. Anestesiologisk spesialkompetanse er en forutsetning for anvendelse av nevromuskulært blokkerende legemidler, potente inhalasjonsanestetika eller sederende og smertestillende legemidler i doser som medfører dyp søvn eller bevisstløshet. Forhold knyttet til anestesiologisk praksis er regulert i Norsk standard for anestesi. 

I Norge er det tradisjon at tannleger, allmennpraktiserende leger, spesialister i kirurgiske fag og leger ved poliklinikker på sykehus selvstendig utfører mindre undersøkelser og behandlingsprosedyrer med tilførsel av angstdempende legemidler, analgetika og/eller lokalanestetika til pasienter uten alvorlig sykdom. Pasientens helsetilstand og medikasjon må være kartlagt på forhånd. Den som ordinerer legemidler i forbindelse med slike prosedyrer, må kjenne til virkninger, bivirkninger og vanlige interaksjoner for de midlene som ordineres. Han/hun har ansvaret for at virksomheten er slik organisert at komplikasjoner kan behandles, samt for overvåkingen av pasienten før, under og etter prosedyren. Det er spesielt viktig å sikre fri luftvei, adekvat respirasjon og god oksygenering.

Bruk av propofol av ikke-anestesiologisk utdannet personell er omstridt. Både European Society of Anaesthesiology og Norsk anestesiologisk forening valgte i 2011 å trekke sin godkjenning av en felles retningslinje for sedasjon ved gastrointestinal endoskopi. Retningslinjen la til rette for bruk av propofol av ikke-anestesiologisk personell under visse omstendigheter. 

Kilder

Ræder J. Anestesiologi – en innføringsbok. Gyldendal, 2009 

Dumonceau et al. Eur J Anaesthesiol 2010;27:1016-30.

Perel A. Eur J Anaesthesiol 2011;28:580-4