L3.6.1 Tyreoideahormoner

Revidert: 25.02.2025

Egenskaper

Tyreoideahormonene sirkulerer i blodet bundet til proteiner, viktigst er T4-bindende globulin (TBG) som binder ca. 70-75 % og albumin 20 %. Den frie, ikke-proteinbundne fraksjonen er meget liten, 0,3 % av den totale konsentrasjonen i blodet for T4 og 0,03 % for T3. Tyreoideahormonene lang levetid i sirkulasjonen,plasma, halveringstiden for T4 er ca. 7 dager og for T3 ca. 1 dag. Hormonene virker ved å binde seg til reseptorer i cellekjernen. Reseptorene er bundet til responsive elementer på forskjellige gener. Når tyreoideahormonene binder seg til sine reseptorer, fører det til endret transkripsjon av disse genene slik at mRNA-nivået i målcellene forandres.

Når det startes behandling med tyreoideahormon, tar det tid til effekten inntrer. Med levotyroksin (T4) kommer virkningen etter 2–3 døgn, er maksimal etter 1–3 uker og varer omtrent like lenge etter seponering. Liotyronin (T3) har raskere, og også mer kortvarig virkning. Ved behandling av hypotyreose brukes hovedsakelig levotyroksin, som gir en mer stabil blodkonsentrasjon gjennom døgnet. Kroppens vev dejoderer T4 til det mer aktive T3 eller til inaktivt rT3 («revers» T3), alt etter vevenes metabolske behov. 

Dersom pasienten er kraftig hypotyreot ved start av behandling, kan det ta 6–12 måneders med god behandling før pasienten føler seg restituert. Behandling av hypotyreose er som regel livslang. Unntak er postpartum hypotyreose, jod- eller litiumindusert hypotyreose og hypotyreose etter subakutt tyreoiditt, der hypotyreosen ofte er forbigående, og behandlingen med tyreoideahormon vil kunne seponeres. 

Kombinasjonsbehandling med T4 + T3 har vært prøvd ved behandling hos hypotyreosepasienter, som har hatt vanskelig med å få optimalt resultat med T4-behandling alene. Enkelte pasienter kan ha nytte av en liten dose T3 i kombinasjon med T4. Nyere, større studier har imidlertid ikke kunnet dokumentere at slik behandling gir spesielle fordeler fremfor tyroksin alene.

Indikasjoner

Hypotyreose: Kombinasjonsbehandling med tyreostatika hos pasienter som behandles for hypertyreose.

Myksødemkoma: Intravenøs, se T3.3.2.1.

Dosering og administrasjon

Individuell dosering. Virkningen kommer raskere med liotyronin enn med levotyroksin. Liotyronin brukes derfor når rask effekt er ønskelig. I praksis brukes liotyronin først og fremst i behandlingen av myksødemkoma. Bruk av Liotyronin er øgså økende i kombinasjon med levotyroksin. Som langtidsbehandling egner levotyroksin seg bedre pga. lengre plasmahalveringstid, jevnere og mer stabil effekt.

Overdosering

Se G12 G12 Legemiddeloversikt (alfabetisk) – Toksisitet, klinikk og behandling.

Bivirkninger

Ved riktig dosering av levotyroksin forekommer bivirkninger meget sjelden. Ved for høy dosering vil pasienten kunne ha symptomer som ved hypertyreose. Liotyronin tas raskt opp og har kortere effekt, og FT3-verdier over referanseområdet vil kunne forekomme noen timer etter tablettinntak, selv ved lav dosering (5 – 10 μg/dag). I denne perioden kan pasienten ofte føle for kraftig effekt av behandlingen, som hjertebank, uro, angst.

Kontraindikasjoner

Ubehandlet kortisolmangel ved hypofyse- eller binyrebarksvikt.

Graviditet, amming

Graviditet: Nødvendig substitusjonsbehandling med tyroksin må ikke avbrytes i svangerskapet. Substitusjonsbehovet øker hos gravide. Økningen er størst i første halvdel av svangerskapet. Dosen bør høynes etter prøvesvar. Thyreoideafunksjonen skal kontrolleres månedlig og tyroksindosen økes så TSH ligger i trimesterspesifikt referanseområde. Straks barnet er født, bør tyroksindosen senkes til rett over tidligere nivå, med kontroll av TSH og Fritt-T4 6–8 uker etter fødselen. 

Mange har ved slutten av graviditeten en T4-dose som er 40– 80 % ganger høyere enn den dosen de brukte før de ble gravide. Etter fødselen minsker substitusjonsbehovet raskt, og dosen bør derfor senkes straks barnet er født. Dersom kvinnen har økt i vekt, vil substitusjonsbehovetetter fødselen ligge litt over det hun hadde før hun ble gravid. 

Amming: Overgang til morsmelk er minimal, og tyreoideahormoner kan brukes uten problem ved amming.

Forsiktighetsregler

Dersom man mistenker at pasienten har underliggende hjertesykdom, bør den utredes og behandles før behandling med tyroksin startes. Ved mistanke om Mb. Addison, bør binyrefunksjonen utredes og behandles før tyroksinbehandling startes. Ved sekundær hypotyreose (hypofysesvikt) er det viktig at hele hypofysefunksjonen utredes og at sekundær binyrebarksvikt behandles før levotyroksin behandling startes.

Kontroll

Dosen justeres på grunnlag av klinisk virkning og serumkonsentrasjonen av TSH og fritt T4. Serumkonsentrasjonen bør bestemmes før inntak av dagens T4 dose. Behandlingsmålet er å ha TSH innenfor referanseområdet. TSH-stiger med alderen, slik at TSH omkring øvre referansegrense vil være et adekvat behandlingsmål hos eldre. Det kan ta tid før TSH normaliseres etter langvarig hypotyreose. TSH-verdien kan derfor være upålitelig (og måles for høy) de første 6–12 månedene etter oppstart av behandling. Langvarig overdosering (TSH < 0,3) øker risikoen for osteoporose og hjerteproblemer (atrieflimmer, med hjertesvikt), spesielt hos eldre personer. 

Ved sekundær hypotyreose følger man opp behandlingen etter FT4. 

Underkapitler