L3.7 Glukokortikoider

Revidert: 14.05.2024

Kristian Løvås

Egenskaper

Glukokortikoider understøtter livsnødvendige funksjoner og påvirker stress- og skadeutløste responser. Det varierer fra noen få timer til flere døgn før de kliniske effektene manifesteres. Effektene formidles fortrinnsvis via binding til glukokortikoidreseptoren, som fungerer som en transkripsjonsfaktor for spesifikke gener, og effektene vil i praksis ha en viss latenstid. Enkelte virkninger inntrer raskt, sannsynligvis pga. ikke-genomiske effekter (effekter på cellemembraner). Hovedvirkningene er:

  1. Stoffskifte og vekst: Metabolisme reguleres i katabol retning. Kortsiktige behov, som adekvat nivå av blodglukose, ivaretas på bekostning av proteiner, celledeling og vevsoppbygging.

    De hemmende effektene er særlig kraftige på T‑lymfocytter, makrofager/monocytter og eosinofile granulocytter, men kan også være uttalte på fibroblaster, knokler, brusk, bindevev, muskler. På visse levkemiske celler av lymfoid opprinnelse har glukokortikoidene en meget kraftig cytolytisk effekt (apoptose).

  2. Betennelse og immunprosesser: Glukokortikoidene er de sterkeste antiinflammatoriske midlene vi kjenner. Glukokortikoidene nedsetter antallet sirkulerende immunceller og hemmer mange av deres funksjoner, bl.a. cytokinfrigjøring. T-lymfocytter og makrofager er spesielt følsomme. Interaksjonen mellom antigen og antistoff påvirkes ikke, og B-lymfocytter og plasmaceller affiseres først ved høyere doser, så mengden av sirkulerende antistoff påvirkes bare lite av glukokortikoider. Glukokortikoidene kan også dempe temperaturstigning og kan ha smertestillende effekt både som følge av den antiinflammatoriske virkningen og ved en direkte mekanisme.

    De antiinflammatoriske og immunsuppressive effektene lar seg med dagens glukokortikoider ikke separere fra den glukokortikoide virkning.

  3. Virkning på spesielle organfunksjoner: Glukokortikoidstimulering er nødvendig for normal funksjon i de fleste organer, og kan være en forutsetning for at andre hormoner skal ha virkning (permissiv effekt). F.eks. induserer glukokortikoidene dannelsen av betaadrenerge reseptorer i lungene og er nødvendig for normal effekt av katekolaminer på kartonus. Mangel på glukokortikoider reduserer nyrenes evne til å utskille fritt vann. Syreproduksjonen i ventrikkelen stimuleres.

  4. Hemning av hypofysens ACTH‑produksjon: Alle glukokortikoider gir ved eksogen tilførsel doseavhengig suppresjon av hypofyse/binyrebark.

Tabell: Glukokortikoiders egenskaper

Substansa

Glukokortikoid- (og antiinflammatorisk) effekt

Mineralkortikoideffekt

Ekvivalent dose (antiinflammatorisk effekt) (mg)

Biologisk virkningstid (varighet i timer)

Preparat til

Peroral bruk

I.v. inj.b

I.m./lokal inj.b

  1. Anførte data er de alminnelig antatte, men baserer seg på in vitro studier og dokumentasjonen er ikke omfattende. Enkelte resultater tyder på at den kliniske effekten for de langtidsvirkende forbindelsene er underestimert

  2. Glukokortikoider er lite vannløselige. I preparatene til intravenøs injeksjon/infusjon foreligger de som lettløselige natriumsalter av suksinat- eller fosfatestere. Preparatene til intramuskulær depot eller lokal injeksjon er suspensjoner av tungtløselige estere/etere (acetat/acetonid)

  3. Bare steroider som er hydroksylert i 11-stilling, har glukokortikoid effekt. Kortison er ikke 11-hydroksylert. Det må aktiveres i leveren og virker derfor ikke fullt så raskt som de øvrige

Korttidsvirkende

Hydrokortison (kortisol)

1

++

20

8–12

 

+

 

Kortisonc

0,8

++

25

8–12

+

 

 

Middels langtidsvirkende

Prednisolon

4

+

5

15–48

+

 

 

Metylprednisolon

5

0

4

15–48

+

+

+

Triamcinolon

5

0

4

15–48

 

 

+

Langtidsvirkende

Betametason

25–30

0

0,75

36–72

 

 

+

Deksametason

25–30

0

0,75

36–72

+

+

+

Underkapitler