Generelt

Omfanget av rusmiddelanalyser har økt betydelig de siste år. Prøver kan tas i ulike medier som urin, blod/serum/plasma, spytt og hår. Dersom målet er å avdekke inntak av rusmidler, vil urin eller spytt (ev. hår) være egnede medier. Analysesvar fra disse mediene er stort sett veiledende for hvilke(t) stoff som er inntatt, men kan ikke med sikkerhet si hvor mye eller når inntak skjedde. Dersom målet med analysen er å avdekke ruspåvirkning eller grad av forgiftning, må analysen gjøres i et medium som kan avspeile innholdet av rusmidlet i sentralnervesystemet. For slike analyser regnes blod/serumprøve som ”gullstandard”.

For urin- og enkelte spyttanalyser vil påvisningstiden være lengre enn i blod (størrelsesorden dager–uker), mens det for hår kan være snakk om måneder (forutsatt langt hår). I rutinesammenheng er det i dag vanlig å påvise stoffer i amfetamingruppen (amfetamin, metamfetamin, ecstasy og nyere sentralstimulerende rusmidler), benzodiazepiner (diazepam, oxazepam, klonazepam, nitrazepam m.m.), cannabis/syntetiske cannabinoider, kokain, barbiturater, opioider (morfin, kodein, metadon, buprenorfin og ev andre opioider), LSD, GHB (gammahydroksysmørsyre) og etanol. Disse stoffene blir påvist ved immunologisk/enzymatisk metode og /eller kromatografisk metode, koblet til massespektrometri.

En rus-relatert analyse som har fått en stor anvendelse de siste årene, er den spesifikke alkoholmarkøren fosfatidyletanol (PEth). Ved inntak av etanol dannes PEth i cellemembraner blant annet i røde blodceller og kan måles i fullblod. PEth-konsentrasjonen i fullblod gir på den måten en indikasjon på det totale alkoholinntaket de siste ukene før prøvetaking. Studier viser at det er sammenheng mellom mengde inntatt etanol og PEth-konsentrasjon. Selv om det er vanskelig å korrelere en gitt PEth-verdi til en eksakt inntaksmengde eller inntaksmønster, mener man at det er godt dokumentert at konsentrasjoner høyere enn 0,30 µmol/l vanligvis representerer skadelig alkoholforbruk. 

Kartlegging av alkoholforbruk er viktig ved en rekke sykdommer og tilstander som kan være sekundære til overforbruk av alkohol, f.eks. angst, depresjon, kognitiv svikt, pankreatitt, alkoholisk ketoacidose, leversykdom, hypertensjon, kardiomyopati, kreft, nevropati, falltendens og akutte skader. Analyse av PEth kan i tillegg brukes til dokumentasjon og kontroll av totalavhold (eller moderat forbruk av alkohol) i enkelte situasjoner, f.eks. ved tap av førerkort (se Helsedirektoratets veileder til helsekrav for førerkort, IS-2541, Kapittel 14).

Inndeling av rusmiddelanalyser

Prosedyrer for rusmiddeltesting fra Helsedirektoratet IS-2231 (2014) beskriver rusmiddeltesting. Hensikten med prosedyren er:

• å gi råd og veiledning ved rusmiddeltesting i biologisk materiale slik at testing skjer på en faglig forsvarlig måte

• å beskrive forskjeller i krav til rusmiddeltester som tas av medisinsk eller sanksjonær årsak

• å bidra til likeartet praksis i hele landet

Analysene kan inndeles etter om de har hjemmel i lovverket eller ikke.

Medisinske prøver. Dette er prøver som tas som ledd i diagnostikk (forgiftning, urinkontroll i LAR) og behandling av f.eks. pasienter i LAR og psykisk helsevern for å sikre nødvendig medisinsk behandling. Positivt prøvesvar kan gi konsekvenser for pasienten som permisjonsnekt eller tap av førerkort. Dette kan også være anonymiserte prøver tatt til forskning.

Sanksjonære prøver. Dette er prøver hvor et analyseresultat alene kan føre til alvorlige sanksjoner eller tap av tilbud/rettigheter. Dette gjelder bl.a. prøver tatt i kriminalomsorg, yrkeslivssammenheng og prøver der politiet er rekvirent. Prøvetaking, analysering og svarutgivelse, samt oppbevaring av prøven skal følge rettstoksikologiske prinsipper.

Veilederen definerer hvem som kan ta prøver, prøvetaking, transport, analyse, kvalitetskontroll, fortolkning/svarrapport og lagring av prøver for de to typene av rusmiddelprøver. Både rekvirent og ansatte på laboratoriene må sette seg inn i, og følge, prosedyren.

Analyse og tolkning

I forbindelse med screeninganalyse på rusmidler i urin bør også urinens utseende og lukt, spesifikke vekt (tetthet), pH og kreatininkonsentrasjon undersøkes for å kontrollere at det ikke er skjedd manipulering med prøven. Ved spesifikk analyse (etter screening) bør kromatografisk metode benyttes.

For både medisinske og sanksjonære prøver gjelder at fortolkning krever inngående kunnskap om rusmiddelkinetikk såvel som medisinsk innsikt og skal utføres av spesialist i klinisk farmakologi. For sanksjonære prøver skal skriftlig svarrapport sendes til rekvirenten eller den han har bemyndiget. Medisinske prøvesvar kan sendes via post eller elektronisk som del av journal. Medisinske prøvesvar skal alltid journalføres.

Dersom rekvirenten ikke forstår betydningen av analysesvaret, anbefales at rekvirenten tar kontakt med det aktuelle laboratoriet. En god dialog mellom rekvirent og laboratorium er viktig for å sikre en god pasientbehandling og en trygg prøvehåndtering.

Begrensninger og forutsetninger

Rekvirenten må gjøre seg kjent med de begrensninger som gjelder for de to typer prøver, se over. Eventuelle forbehold knyttet til analysene eller brudd på prøvesikringskjeden skal bemerkes i prøvesvaret fra laboratoriet. Behov for spesifikk analyse (med kromatografisk metode) må vurderes av rekvirent i hvert enkelt tilfelle.