Generelt

Ved forgiftninger foreligger ikke alltid opplysninger om hvilke stoffer som kan være inntatt. Oftest er behandlingen symptomatisk, men et analyseresultat kan likevel ha stor betydning for diagnostikk og for hvor mye overvåkningsressurser som skal brukes i en enkelt situasjon. I visse tilfeller kan et analyseresultat være helt avgjørende for selve behandlingen, særlig dersom det finnes en spesifikk antidot. 

Ved akutte forgiftninger kan man undersøke urin for å vite hva som er inntatt og blod (plasma/serum) for å vurdere forgiftningsgrad. Ventrikkelaspirat gir sjelden tilleggsinformasjon utover det man får ved blodanalyse og brukes derfor sjelden.

Ved mistanke om akutt forgiftning kan et farmakologisk analysesvar ha avgjørende betydning i følgende tilfeller:

1. Forgiftning med middel som har dokumentert effekt av antidot eller forserte eliminasjonsprosedyrer m.m. (f.eks. barbiturater, jern, litium, paracetamol, metanol, etylenglykol, metformin, opioider, salisylater).

2. Forgiftninger hvor spesiell overvåkning er nødvendig av hensyn til hemodynamikk og arytmier (TCA, hjerte/kar-midler), lever- og nyrefunksjon (paracetamol, metformin), respirasjon og abstinenssymptomer (opioider) m.m.

3. Intoksikasjoner som skaper differensialdiagnostiske og behandlingsmessige problemer, f.eks. etanol og sløvende legemidler ved hodeskade eller bevissthetstap.

4. Intoksikasjoner der analysesvaret kan ha stor betydning for samfunnet, f.eks. ved beslag av drikkevarer som inneholder metanol. Et annet eksempel er mistanke om svært giftige stoffer i en terrorsituasjon.

Det er viktig å være oppmerksom på at bruk av rusmidler og /eller rusgivende legemidler er sterkt assosiert med skader, ulykker og sykdom. I en norsk studie ble det avdekket at ca. 75 % av pasienter innlagt for akutte voldsrelaterte skader var påvirket av alkohol og/eller rusgivende stoff på skadetidspunktet. Dersom det rutinemessig undersøkes for rusmidler for alle akutte skader som kommer inn i et akuttmottak, vil man kunne gjøre behandlingen av den enkelte pasient mer målrettet. 

Tolkning av analysesvar

Ved akutte forgiftninger er det ofte tilstrekkelig med én prøve, men i noen tilfeller er det betryggende med en serie prøver for å sikre at konsentrasjonen er fallende. Sirkulatoriske, respiratoriske, renale, syre-base og gastrointestinale forstyrrelser, kan også gjøre tolkningen vanskeligere. F.eks. kan nedsatt nyrefunksjon føre til høye serumkonsentrasjoner av legemidlet metformin og gi opphav til livstruende metabolsk laktacidose. Dette sees hyppigst der metformin brukes i kombinasjon med legemidler som kan redusere nyrefunksjonen som NSAID, ACE-hemmere eller AT-II-reseptorantagonister. Muligheten for ikke avsluttet absorpsjon (salisylat, midler med antikolinerg effekt som TCA) bør tas med i vurderingen. Blandingsforgiftninger er hyppige, og hvis den kliniske tilstanden er dårligere enn forventet, vurdert ut fra analysesvaret, bør inntak av flere stoffer mistenkes. For enkelte legemidler er det uttalt toleranseutvikling slik at tilvendte brukere har en lavere effekt i forhold til ikke-brukere. En høy konsentrasjon av et rusgivende middel hos en lite affisert pasient kan skyldes toleranse pga. langvarig bruk. Problemet med metningskinetikk er spesielt stort ved forgiftninger, særlig ved kombinasjonsforgiftninger hvor alkohol er inne i bildet. Det er publisert en liste over serumkonsentrajoner av legemidler i såkalte høye «toksiske» nivåer.

Fall i plasma- eller serumkonsentrasjon under forsert diurese, dialyse eller hemoperfusjon er ikke alltid ensbetydende med klinisk effektiv eliminasjon av intoksikasjonsagens. Stoffer som har meget stort distribusjonsvolum og hovedsakelig finnes ute i vevene (utenfor plasma), f.eks. TCA, vil ofte få økt konsentrasjon når prosedyren avsluttes, pga. redistribusjon fra vev tilbake til blodbanen. Effekten av avgiftningsbehandling bedømmes best ved beregning av mengde stoff som elimineres per tidsenhet ved avgiftningsprosedyren, sammenlignet med kroppens egen eliminasjon via urin eller ved metabolisme.